For noen år siden drev gitaristen, med mye mer, Ale Möller, bandet Stockholm Folk Big Band. Nå har han fått sine arvtagere i form av folkstorbandet Spöket i köket.
Denne utgivelsen, som er bandets tredje, er et oppkomme av folkemusikk med inspirasjoner fra en flere andre musikkstiler, men med solide røtter i den svenske folkemusikktradisjonen. Jeg hørte bandet for første gang på Førdefestivalen i sommer, og ble stormende forelsket i deres uhøytidelige omgang med tradisjonene på scenen. Morsomt, fint gjennomført og, ikke minst overraskende.
Bandet utmerker seg ved å være det eneste skandinavisk/kanadiske crossover folkstorbandet på markedet i dag. Og med herlige minner fra tidligere plateutgivelser med det kanadiske bandet La Bottine Souriante i bakhodet, ble konserten deres i Førde en stor opplevelse.
Bandet består av ti unge ambisiøse musikere med ulik bakgrunn innen både jazz, klassisk, rock og folkemusikk. Bandets repertoar består av gamle og nye låter både fra Sverige, Danmark, Norge, Québec og Cape Breton, alt fra melankolske ballader til sprudlende polskaer og friske ruller. Med en blanding av tradisjonelle folkeinstrumenter som fele, trefløyte og trekkspill, sammen med kontrabass, piano og gitar, og med en blåserrekke med saksofoner, trompet og trombone, skaper bandet en kraftfull, bombastisk lyd i grenselandet mellom tradisjonell folkemusikk og storbandmusikk.
Med tjue instrumenter spilt av ti musikere er energien høy og utadvendt, og responsen blir nesten overveldende på konsert.
Bandet startet opp i 2015, og turnerte med 20 konserter på fire uker den første sommeren, og deres første plate Den nya spisen ga dem en nominasjon til årets nykommer på det svenske folk- og verdensmusikkgallaen 2017. I april 2019 kom deres andre album Château du garage, som fikk gode anmeldelser i folke- og verdensmusikk-kretser, og også en nominasjon for beste album ved Danish Music Awards 2019, samt en nominasjon til bandleder Nisse Blomster for beste komponist samme år. Det tredje albumet, Kurbits & Flames, er et mer tradisjonelt fokusert konseptalbum som tok verden med storm da det kom i september 2022, og førte til både en Manifest-prisnominasjon og en svensk Grammy-nominasjon. At den først foreligger i anmelderform nå på salt peanuts*, er at jeg ikke kjente til bandet før jeg hørte dem i Førde, og måtte gå til anskaffelse av deres seneste album. Men dette er ikke «ferskvare», så om anmeldelsen kommer nå, såpass sent etter lanseringen, spiller ingen rolle.
Å høre bandet på konsert er en opplevelse som skaper stor glede og entusiasme. Bandets sceneopptreden, med Nisse Blomster i front, er nesten en egen historie i seg selv, og det er bare naturlig at denne entusiasmen daler litt når de kommer i platestudio – og særlig, når de denne gangen gjør mer tradisjonell folkemusikk, med klare røtter i det svenske og den kanadiske.
De starter med «Värmlandsnytt», en polska etter Olof Andersson og en etter Magnus Olsson. Dette er en start med tradisjonell svensk folkemusikk i et fint arrangement av Nisse Blomster, med fele og fløyte i front, før de glir over i den mer raske og energiske polskaen etter Magnus Olsson. Men begge ligger veldig i samme musikalske landskap, og det hele fremføres med stil.
Tittelsporet er satt sammen av «Hassas fassas vals» av Evert Melin og «Hultkläppens vals i A-dur», hvor de er innom «När storfiskarn talar om hvor store fiskar han får» med relativt rå vokal. I denne finner vi elementer fra låter som (nesten) heller over i gammeldans, som jeg er sikker på at jeg har hørt før, men som holder seg «innafor» på en elegant måte, spesielt på grunn av de kreative arrangementet, hvor blåserne drar det inn i jazzen på en fin måte. Og samtidig som dette er veldig svensk, får vi fine elementer fra Canada og mine gamle favoritter i La Bottine Souriante.
Deretter følger «Polska från Medelpad», som mange av våre lesere kjenner fra Jan Johanssons Jazz på svenska, her i en versjon etter Ante Sundlin og med temaet fint fremført på fløyte i starten, før klarinetten kommer inn og de drar låten ut i en jazzet versjon, før fela tar over, og vi får en adskillig «røddigere» versjon enn de gjør på konsert. Deilig!
Deretter får vi «Polkett efter Wingen» etter Martin Martinsson, som er en frisk sak, slik jeg forestiller meg den en sen kveld i et litt lugubert konsertsted i den svenske «gläsbygden», i et fint arrangement med jazz og folkemusikk i skjønn forening, før vi får den roligere «Polska till Wik» av Vista-Lasse, med fint pianospill før de andre kommer fint inn i en litt «seig» sak med fint spill over hele linja og med flott fløyte- og klarinettspill. Og det er nesten, men bare nesten, at undertegnede engasjerer ved bordene.
Så følger «Polska efter Erlandsson» etter Carl Herman Erlandsson, en sak jeg forestiller meg at de dansekyndige svinger seg til, men med noen nesten balladeaktige innspill som gjør dette til en sak man skal være svært dansekyndig for å få med seg, før vi får «Rävgrytan» som er satt sammen av en polske etter Långbacke-Jan og «Randig kjortel» etter Viksta-Lasse. Dette er kanskje det nærmeste man kommer den tradisjonelle gammeldansen på platen (som om jeg har full kontroll på denne musikkformen…), men med strålende spill i valsetakt med relativ tung ‘ener’ i hver takt.
Deretter følger «Jag lufter ögat», som er en variant av Sonja Sahlströms «Frisells polska». Dette er en fin sak med fint bukkehornspill som følges opp av fint trombonespill før tenorsaksofonen kommer inn og som er en nydelig sak som veksler mellom folkemusikk og jazz i balladelandskapet. Så følger «Vals efter Erlandsson» etter Carl Herman Erlandsson med fint felespill med bassen relativt tungt i bakgrunnen. Men hele tiden i et lystig lydlandskap og med fint spill over hele linja, før de avrunder med «Shuffle Bonanza» som Mörner-Helges rejländer (reinlender) og «Gymastiken» etter den norske folkemusikeren Sigurd Fjeldstad fra Agder. Her legger de ut i et «shuffle»-landskap med bass og gitar, før trekkspillet kommer inn, og de beveger seg inn i den «lette» trekkspilljazzen, men i et deilig og uhøytidelig landskap som vil få publikum til å koke i en konsertsituasjon. Mye tett på La Bottine Souriante, men med den svenske folkemusikken som basis. En morsom avslutning som i konsertsituasjonen ville avkreves et solid ekstranummer.
Dette er blitt en deilig og, ikke minst, «folkelig» versjon av den svenske folkemusikken, godt koblet sammen med det canadiske og med fine jazzelementer innimellom i fine og litt løse arrangementer.
Bandte holder hos i Göteborg, og bør bringes til flere besøk i Norge. For å høre dette «storbandet» live er en fryd for hjerte og sjel. Og som er deilig å spille mellom all frijazzen jeg vanligvis utsetter mine naboer for. Her må det nesten brennvin til!
Jan Granlie
Nisse Blomster (guitars, mandolin, vocals, podorythmie), Linea Aall Campell (fiddle, cow horn), Signe Kierkgaard Schmidt (fiddle), Mads Kjøller Henningsen (flutes, hurdy gurdy, bagpipes, jaw harp), Lies Hendrix (melodeon), Sebastian Petersson (trombone), Albin Lagg (trumpet, flugelhorn), Erik Larsson (tenor saxophone, clarinet), Henrik Büller (baritone saxophone, alto saxophone), Erik Bengtsson (bass), Emma Engström (piano, organ)
