Den 26. november 1961 spilte tenorsaksofonisten Stan Getz med sin kvartett, bestående av pianisten Steve Kuhn, bassisten John Neves og trommeslageren Roy Haynes på den legendariske jazzklubben Village Gate i New York. Heldigvis for ettertiden, ble hele konserten tatt opp med profesjonelt lydutstyr, og selv om introduksjonen før første låt, fremført av Chip Monck, ikke akkurat gir bud om god lydkvalitet, så er det meste på plass etter ett par sekunder av førstelåta, Cole Porters «It’s Alright With Me». Og derfra og gjennom 15 låter fordelt over to CDer eller 3 LPer, er dette jazzmusikk fra den tiden, som sitter er formidabel.
At opptakene ble gjort med profesjonelt opptaksutstyr hadde vel sin grunn i at noen hadde planer om å utgi dette som en egen plate. Men på en eller annen merkelig grunn, er den først ute i offentligheten nå.
Som sagt åpner de med «It’s Alright With Me», hvor Getz spiller med all den myndighet han hadde. Hans lyriske tone er der, slik man liker den, men det blir ikke like «smooth» eller «pent» når det dreier seg om et liveopptak. Det er mer gnist i spillet ved denne anledningen, noe jeg synes passer godt for den gode saksofonisten. Og det er tydelig at han er i form denne kvelden, for her serverer han strålende versjoner av de mer eller mindre kjente låtene.
Allerede fra start legger vi også merke til Steve Kuhns fine pianospill. Han hadde akkurat avsluttet et engasjement hos John Coltrane, og kvartetten gjør også en hyllest til Coltrane, med en nesten 12 minutters versjon av Coltranes «Impressions». Og selv om Getz introduserer den som «So What», kan vi bære over med det, siden både «Impressions» og «So What», begge var inspirert av Morton Goulds komposisjon «Pavanne».
Mye av albumet Inneholder låter man kjenner fra før, og som blir regnet som standardlåter, så som «Like Someone In Love», «Woody’n You», «Stella By Starlight», «It’s You Or No One», «Spring Can Really Hang You Up The Most», «52nd Street Theme» og avslutnningslåta «Jumpin’ With Symphony Sid». Men de gjør også Gig Bryces «Wildwood» som Getz spilte inn første gang i 1951, med Roy Haynes bak trommene, og Sonny Rollins’ «Airegin», som leveres i en halsbrekkende versjon som ligner Rollins-kvartettens versjon fra Newport-festivalen.
Og hele veien leveres det Getz-musikk fra øverste hylle. Getz selv er tydeligvis i storform, og det er heller ingenting å utsette på de andre musikernes innsats. Flere av Kuhns solier er fremragende, og bak det hele rår Roy Haynes grunnen med overbevisende og ytterst lydhørt trommespill.
En anmelder konkluderte med at dette var «cool jazz with a twist», en betegnelse jeg synes passer perfekt for denne innspillingen.
Nå reiste Getz til Brasil året etter, for å gjøre flere av sine plater med musikk influert fra landet, sammen med de ledende, brasilianske musikerne. Og ingen vet hvor dette ville endt om han hadde blitt i New York i stedet, og fortsatt arbeidet med denne kvartetten. For det som leveres på disse to CDene (3 LPene) er formidabel jazz man aldri blir lei av.
Jan Granlie
Stan Getz (ts), Steve Kuhn (p), John Neves (b), Roy Haynes (dr)
