Den danske trommeslageren Stefan Pasborg og pianisten Carsten Dahl har spilt sammen mye i prosjekter ledet av Dahl. Nå er de samlet, sammen med den utmerkede tenorsaksofonisten Fredrik Lundin i Pasborgs trio (som på platecoveret skrives Triiio).
Pasborg har, de senere årene, utviklet seg til å bli en av de mest brukte trommeslagerne i landet. Gjennom flere soloprosjekter pluss souljazz-trioen Ibrahim Electric, samarbeid med gudfar Alex Riel, Anisette og Palle Mikkelborg (pluss Dahl), og med flere samarbeid med blant annet den finske saksofonisten Mikko Innanen.
Carsten Dahl er en selvlært pianist som vi regner som en av de absolutt beste, danske pianistene, med flere duo-, trio- og kvartettprosjekter bak seg, blant annet Carsten Dahl Experience (med Pasborg, bassisten Nils Bo Davidsen og altsaksofonisten Jesper Zeuthen) og Carsten Dahl Trinity (med de samme, unntatt Zeuthen), mens Fredrik Lundin siden tidlig 90-tall, har samarbeidet med «alle», samt at han har ledet flere spennende prosjekter, blant annet det bandet hvor jeg hørte han første gang, på Vossa Jazz med en Leadbelly-hyllest.
Nå har de gått sammen og startet Stefan Pasborg Triiio. Hvor de gjør tre låter skrevet av Pasborg, en han har skrevet som et «påheng» til Ornette Colems «Happy House», en av de tre i samarbeid, «Togo» av Ed Blackwell, en av Lundin og en av Dahl.
Nå har LP-utgaven surret og gått på anlegget en god stund. Og jeg må innrømme at jeg overraskes over resultatet hver gang. I de prosjektene Pasborg har samarbeidet med Dahl tidligere, har Dahls musikalske ideer vært toneangivende. Men her er det Pasborgs mer energiske og trommebaserte låter som blir hovedingrediensene. Og det tror jeg er bra. For hadde de lagt seg på en slags Carsten Dahl Experience-linje, hadde dette lett kun blitt en ny versjon, uten Jesper Zeuthens «skarpe» altsaksofon byttet ut med Lundins tenorsaksofon og fløyte. Men vi finner flere andre forbilder det er enkelt å samenligne musikken med, som for eksempel Keith Jarretts «nordiske» kvartett.
Låtene er innspilt på flere steder rundt om i Danmark, og det hele starter med Pasborgs trommer i hans egen «Opening» tatt opp på konsert i Tobaksgaarden i Assens, noen låter er innspilt på Jazzhus Montmartre i Store Regnegade i København. Pasborgs «Earth» og Lundind «Wonky Donkey» er innspilt på Generator i Ringkøbing. Blackwells «Togo» er innspilt i jazzklubben Dexter i Odense, mens «Colemans «Happy House» og Pasborgs «Drummers House» er innspilt i Godset i Kolding.
Allerede i åpningen hører man hvem som er sjefen. Her er det Pasborgs spennende trommespill som dominerer. Det starter med gonger, før han utvider med resten av trommesettet. Det er ikke så ofte at en plate starter med en trommesolo, men her setter Pasborg «standarden» allerede fra første tone. Og jeg tror jeg kan skille ut spillet til den gode trommeslageren blant hundrevis av trommeslagere, før de andre kommer inn i den kollektive «Uprising», som åpner med at Dahl legger ned en «solid» akkord, før han leder de andre inn i sitt, musikalske landskap, hvor det lyriske får styre, men med litt «truende» skyer fra trommene i bakgrunnen, før Lundin kommer inn, nesten som Jan Garbarek ville ha gjort i en Keith Jarrett-komposisjon, men hele tiden med sin personlige «stemme» i tenorsaksofonen. Men låten utvikler seg adskillig mer enn Jarrett/Garbarek gjorde, og for det meste er dette Lundin og Dahls improvisasjon, før vi får Jarrett med sin «amerikanske» kvartett med Dewey Redman, Charlie Haden og Paul Motian i Pasborgs «Earth» hvor Dahl, etter hvert, trakterer Fender Rhodes, som jeg ikke kan huske å ha hørt han spille tidligere. Men det låter ikke mer Jarretts «amerikanske» kvartett enn at det låter personlig og, innimellom, også litt dansk. Nydelig tenorsaksofonspill fra Lundin, som blir pushet fint av de andre to.
Ed Blackwells «Togo» er neste, en nydelig ballade som jeg (nesten) er sikker på at jeg har hørt med Old and New Dreams, hvor Blackwell spilte med Don Cherry, Dewey Redman og Charlie Haden, og som jeg hørte på en nydelig konsert i Kulturhuset i Molde for mange år siden. En deilig låt, som jeg, kanskje synes de tre gjør litt for mye ut av, i stedet for å legge seg tett på temaet og la det bli med det. Men det er nydelig spill fra alle tre, og her fremstår Lundin i all sin prakt.
B-siden starter med Lundins «Wonky Donkey», som jeg føler går en helt annen veg. For her er det Dahl på Fender Rhodes som går inn i det eksperimentelle sammen med Lundin. Men det er kun i starten. Etter hvert får vi en mer rytmisk sak, med et slags Chick Corea-spill på Rhodesen, og med friskt tenorsaksofonspill fra Lundin, mens Pasborg pusher fint i bakgrunnen. Og man hører godt at Dahl virkelig koser seg i denne låta, og jammen spiller han like fint på Fender Rhodes.
Så er de over i Ornette Colemans «Happy House», en av Ornettes mest kjente låter. Her er det egentlig kun starten og temaet som er låten, før Pasborg tar den videre inn i «Drummers House», og blir hans andre sololåt. Før de igjen er innom temaet til Ornette i avslutningen. En heftig og fin trommesolo, som blir godt innrammet av temaet til Ornette.
Så følger Pasborgs «El Fenn», med xylofon i starten, som jeg regner med blir traktert av Dahl (eller kanskje det er Pasborg), før Lundin kommer inn med en «klagende» tone, som nesten kan høres ut som noe helt annet enn en vanlig tverrfløyte, men en mer eksotisk versjon fra Midt-Østen eller innover der. Derfor blir også låten en fin og eksotisk sak som man nesten bare savner pocket-trompeten og vokalen til Don Cherry, Men Lundin plukker etter hvert fram tenorsaksofonen, men det eksotiske beholdes, og de nærmer seg faretruende noe jeg er sikker på at jeg har hørt fra ett eller annet Don Cherry-prosjekt. Heer virker det nesten som om Lundin spiller «over seg selv» med to tenorsaksofoner, og låten svinger nydelig, og blir nok undertegnedes favoritt på platen, og er garantert en publikumssuksess på trioens konserter. Og mot slutten kaster Pasborg seg over trommene og beviser hvem som er sjefen.
Så avrunder med Dahls «Little Shadow», og vi er tilbake i det lyriske, Keith Jarrett-landskapet igjen. Det er egentlig litt merkelig å tenke på at Dahl startet studiene på «Rytmisk» i København som trommeslager, for så å bli nesten det nærmeste man kommer Jarrett i pianospill. Dette er en låt som Jarrett/Garbarek- kbvartetten gjerne kunne ha gjort. Men også her er Lundins tenorsaksofon «et helt annet sted» enn der Garbarek oppholdt seg sammen med den amerikanske pianisten. Han har en helt annen lyd i hornet, og er nærmere «amerikanernes» måte å spille på enn Garbareks «nordiske» tone. Men Dahl har skrevet en nydelig komposisjon, hvor det er han og Lundin som «styrer», og Pasborg får en rolig stund i bakgrunnen.
Dette er blitt en plate med fine komposisjoner. Men jeg føler kanskje at utgivelsen kommer litt for tidlig, og at musikken ikke har fått nok tid til å «sette seg» skikkelig. Det blir rett og slett litt for mye av en jam session til at den får toppkarakter (som om vi på salt peanuts* skulle begynne å gi terningkast eller andre lettvinte karaktersettinger).
Jeg føler at noen av låtene egentlig ikke har noen naturlig slutt. De bare «tuner ut», eller at Dahl legger inn en «hard» akkord som avslutning, noe som kanskje blir nødvendig når låtene kommer fra forskjellige opptakssteder.
Stefan Pasborg har i lengre tid brukt Rasmus Meisler som designer av sine platecover. Og de er noen av de fineste på markedet i dag. De er enkle, originale, og designet gjør at du umiddelbart ser at dette er noe Stefan Pasborg har en finger med i.
Jan Granlie
Stefan Pasborg (drums, percussion, tuned gongs), Carsten Dahl (piano, Fender Rhodes, percussion), Fredrik Lundin (tenor saxophone, flute)
