Den danske trommeslageren Stefan Pasborg, er det mange som kjenner fra tidligere besøk på en rekke, norske jazzscener og festivaler.. Det ikke alle vet, er at den legendariske, danske trommeslageren Alex Riel var hans gudfar. Riel ga Pasborg et cymbal og trommesett da Pasborg fylte tre år. Og dermed hadde Riel lagt føringen for resten av livet til «arvingen».
At Alex Riel forlot denne verden den 9. juni i fjor, ble et stort hull åpnet etter den mest legendariske, danske trommeslageren gjennom historien. Fra å vært utdannet til frisør, og med en framtid å skulle overta farens frisørsalong, ble han fast trommeslager for alle de amerikanske stjernemusikerne som oppholdt seg i København i kortere eller lengre tid. Det finnes nesten ikke tall på hvor mange konserter og plateinnspillinger Riel har gjort, særlig sammen med bassisten Neils-Henning Ørsted Pedersen, og med musikere som Dexter Gordon, Ben Webster, Stuff Smith og alle de andre musikerne som fant «roen» i «kongens by».
Etter at Riel hadde gått bort, fant Pasborg en lapp hvor Riel hadde skrevet ned sine favorittlåter. Og dermed fikk Pasborg ideen om å gjøre en plate med noen av disse låtene. Og til å gjøre et slikt prosjekt, var det naturlig å invitere med pianisten Carsten Dahl og tenorsaksofonisten Fredrik Lundin – begge med et langt og sterkt forhold til «den gode dreng» Alex Riel.
I forbindelse med lanseringen av platen, gjorde de en kort turné med besøk på Fasching i Stockholm, på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo og på lørdagen under Vossa Jazz. De to siste konsertene er godrt dokumentert med anmeldelser på salt peanuts*.
Innspillingen er gjort i desember 2024 i The Village Recording i Vanløse i utfanten av København, og vi får servert 10 komposisjoner, i hovedsak hentet fra den «amerikanske sangboken», men de har også tatt med «Den milde dag er lys og lang» av den danske komponisten Carl Nielsen og «Den blå anemone» av Egil Harder, pluss at de har med «In Another Way» komponert av Riel og Pasborg.
Og som på konserten på Vossa Jazz, starter de med «Danny Boy». Og herfra og til de avrunder med «When You Wish Upon A Star», får vi mer eller mindre kjente låter, ikke gjort som kopier av noe av de innspillingene Riel gjorde, men fremført personlig og nesten slik kun disse tre musikerne kan gjøre.
Allerede fra start legger vi merke til Lundins rå og upolerte tone i tenorsaksofonen, noe som lar tankene fare til flere av de amerikanske musikerne som var å høre på Montmartre i København, som for eksempel Eddie «Lockjaw» Davis og flere av «råtassene» som fikk klubben til å koke.
Deretter følger en fin tolkning av «Somewhere Over The Rainbow», hvor Dahls eminente pianospill får blomstre. Jeg kjenner nesten ingen pianister som spiller ballader som denne slik Dahl gjør det. Og med Lundins like rå tone og med en overraskende, tilbakeholden Pasborg, blir også dette en fin og personlig tolkning av låten.
Så følger, nesten selvfølgelig, Charlie Chaplins «Smile» i en relativt «dannet» versjon. Og her melder Pasborg seg på allerede fra start med fint køllespill under Lundins saksofon. Og med hans rå tone, får vii en litt tøffere utgave av låten enn de vi er vant til å høre. Og med Dahls nydelige improvisasjon over temaet, blir dette en perle.
Så tar musikken mer av, med «Idaho» med nesten en trommemarsj i starten, som legger forholdene godt til rette for de andre. Og vi får en drivende og fin versjon av den gamle klassikeren nesten i en heftig blueslandskap, før alle tre skjener ut til venstre og Lundin og Dahl får «forfriske» seg i heftig swing-jazz. Men med adskillig mer moderne spill enn på de gamle versjonene man har hørt. Jeg får nesten av følelse av noe George Adams og Don Pullen Quartet kunne gjort. Og hele vegen svinger det nesten infernalsk, og i trommesoloen til Pasborg er han virkelig på hjemmebane. Det er nesten så vi kan se Alex Riel sitt fornøyde smil mens han lytter i det hinsidige. Og når Dahl legger et herlig og svingende pianospill ved siden av trommene, og Lundin legger seg på toppen, blir dette en herlig versjon.
Deretter følger Riel og Pasborgs «In Another Way». Denne fremføres solo trommer, og kan oppfattes som Pasborgs egen hyllest til Riel, hvor det finnes mye lengsel og savn i spillet, hvor man kan høre at Pasborg savner sin gode venn, før vi får Carl Nielsens «Den milde dag er lys og lang», som er et typisk bidrag fra Dahl. Ikke den mest kjente av Nielsens komposisjoner, for oss som ikke har studert den danske «Høgskolesangbogen». Men en nydelig ballade, hvor de tre klarer å vise det danske landskapet som Nielsen var så god til å beskrive.
Henry Mancinis «Moon River» er en evigvarende ballade, som de tre tolker på en fremragende måte, før vi får Fats Wallers «Moppin’ and Boppin’» i en original versjon, hvor Pasborg tar seg av innledningen, og alle tre raser av gårde i et slags «løst» og moderne swing-driv. Disse tre musikerne er i stand til å plukke fra historien og gjøre de gamle låtene dagsaktuelle og spennende, noe denne er et godt eksempel på.
Så følger Egil Harders «Den blå anemone» med nydelig spill av Dahl i introen. Dette er et dikt som stammer fra Kaj Munks siste diktsamling fra 1943. Det er et dikt om det tilsynelatende svake vesen, som nekter å la seg kue og overvinner omgivelsenes motstand. I forbindelse med frigjøringen i 1945 skrev Egil Harder melodien, som både stryker med hårene og utfordrer. Og versjonen til trioen skiller seg litt ut fra resten ved at den ikke kun er jazz, men hvor de tre tar utgangspunkt i originalen, og ikke gjør altfor mange «krumspring» med den.
Så avrunder de denne nydelige platen med «When You Wish Upon A Star» i en aldeles nydelig, og litt rå versjon. Jeg føler at innholdet i låten nesten blir samtidsaktuell, og jeg velger å tolke versjonen til at de stjernene vi har møter like godt kan være midiler eller droner brukt i krig. En kort avslutning på en spennende og interessant utgivelse, hvor de tre mestermusikerne tar den amerikanske sangboken inn i vår tid, men hele vegen med halvparten av føttene i tradisjonen.
På plate låter trioen mye med kontrollert enn de gjør på konsert. Men det er kanskje naturlig. Men får du mulighet til å høre trioen på konsert, så skal du gjøre det. For dette er utsøkt, medrivende og tøff musikk, framført av tre eminente musikere.
Jan Granlie
Stefan Pasborg (drums, percussion), Fredrik Lundin (tenor saxophone), Carsten Dahl (piano), Rune Harder Olesen (add. percussion)
