Pianisten og komponisten Stefan Sirbu er født i Moldova og er nå bosatt i Tyskland. Etter suksessen med sitt debutalbum, Autumn Whispers (2021), fortsetter Sirbu sitt internasjonale samarbeid, med en kvartett med New York-musikerne Julieta Eugenio på tenorsaksofon, Clovis Nicolas på bass og trommeslageren Anthony Pinciotti, som døde på tragisk vis den 30. desember 2024, bare måneder etter hans bidrag på plata.
Hadde dette vært en utgivelse som hadde kommet på 1960-tallet, ville jeg nok sperret opp øynene adskillig mer enn jeg gjorde første gangen jeg spilte gjennom platen. For her er røttene relativt klare tilbake til flere av jazzbanda som dukket opp på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet.
Spesielt synes jeg trådene strekkes i rett linje tilbake til Stan Getz sin neddempede og allikevel svingende musikk fra perioden etter hans latin-flørting. Men vi kan også høre tendenser fra flere av de andre coole musikerne fra den tiden. Dette dreier seg, i første rekke, om saksofonspillet til Eugenio, men hele settingen innbyr til en reise tilbake til de mørke, røyklagte kjellerjazzklubbene fra den tiden. Det er ikke like mye til stede på alle låtene, men i åpningen «Drydown» er dette særlig gjeldende. Men i de låtene hvor kapellmesteren spiller el.piano, trekkes vi lenger fram i historien, til et landskap hvor jeg ikke helt fant «tonen» med denne jazzen.
Men stemningen gjelder i en viss grad hele vegen gjennom, selv om musikken i noen av låtene tar oss litt nærmere nåtiden. Og det er lett å høre at det er gjennom tenorsaksofonspillet vi får denne stemningen. For pianospillet til Sirbu synes jeg ikke fungerer like «glatt». Han skriver fine låter – han står ansvarlig for alle sju komposisjoner – men spillet hans aldri like «strøkent» som saksofonspillet. Og selv om kompet fungerer helt fint i sammenhengen, for det er et rent komp vi får fra bass og trommer, så ligger Sirbus piano relativt langt framme i lydbildet, slik at han får mye oppmerksomhet, og siden hans spill ikke flyter like fint som resten, så reagerer jeg, dessverre, litt negativt på det.
Må komposisjonene er fine, og flere kunne gått rett inn i The Real Book, som ikke altfor krevende for de innleide musikerne, og sikkert låter, de fleste i et slags balladelandskap, som mange lokale musikere rundt om, kunne gjort mye spennende med.
Men i motsetning til en rekke plater fra adskillig mer etablerte musikere som frekventerer mange av jazzklubbene for eksempel i New York, så fungerer denne kvartetten fint. Og saksofonspillet er utmerket hele vegen gjennom. Men nok engang opplever jeg et platecover med uleselig tekst (1 punkt størrelse?), som er en forminsket utgave av LP-coveret. Og det er ikke bra!
Jan Granlie
Stefan Sirbu (piano, el. piano), Julieta Eugenio (tenor saxophone), Clovis Nicolas (double bass), Anthony Pinciotti (drums)
