Pianisten Elias Stemeseder fra Østerrike og den tyske trommeslageren Christian Lillinger, har samarbeidet i tre år, og Umbra II er deres andre plateprosjekt som kvartett etter Umbra, som kom for noen år siden. So sist har de invitert med den amerikanske trompeteren Petter Evans og bassisten Russell Hall, mens Do Yeon Kim, som spilte gayageum, og Brandon Seabroo på banjo og gitar, ikke er med denne gangen. Albumet ble innspilt i det legendariske Rudy Van Gelder-studioet i Englewoods Cliffs i New Jersey den 9. oktober i fjor, og vi får 13 komposisjoner gjort av Stemeseder og Lillinger.
Og her overrasker de i alle fall meg, helt fra første tone. Musikken på de første låtene befinner seg i et slags post-bop-landskap slik vi kjenner det fra Miles Davis sin «Lost» Quintet fra 1970-tallet. Og Stemeseders pianospill er adskillig mer fremtredende her enn på deres første Umbra-prosjekt. Med Stemeseder langt framme i lydbildet, og med den utmerkede trompeteren Peter Evans, som en Miles Davis av i dag, og med et ytterst drivende komp, sender denne musikken oss sporenstrekt tilbake til Miles Davis-innspillingene på slutten av 70-tallet. Og med Lillinger som en solid drivkraft i bakgrunnen, og med et pågående og utmerket bass-spill av Hall, blir dette en utsøkt plateinnspilling hvor blikket går bakover i tid, men med alle åtte øynene rettet framover.
De starter med de tre låtene «Neue Form pt. I», «Neue Form pt. II» og «Neue Form pt. III», som på mange måter oppsummerer Miles Davis sine år med The Lost Quintet, hvor han spilte med Chick Corea, Wayne Shorter, Dave Holland og Jack DeJohnette, før vi får vi får «Myokard», som er mer moderne i formen, men hvor «røttene» er til stede i fullt mon. Den drivende og tøffe «Resolution Points», hvor Evans sitt trompetspill er teknisk briljant og spennende, og hvor Halls bass-spill kommer godt fram. I tillegg er spillet til Lillinger strålende på denne litt «stressa» løåten.
«Blendung»tar det hele litt ned, men ikke mer enn at den iboende energien er til stede. Nydelig spill fra Evans, som her ligger i nærheten av en adskillig yngre utgave av Wynton Marsalis, før vi får «Blendum» og «Mandelbrot Sagittar», som begge er relativt eksperimentelle, og mer slik vi kjenner musikerne fra andre prosjekter, og her legger vi særlig merke til utmerket piano- og trompetspill, før vi får STKH pt. I, II og III» som følger det friere og mer eksperimentelle spillet i de to foregående. Men hele veien med en utrolig energi i spillet, og åtte ører som lytter intenst til hvilke ideer den enkelte musiker kommer med. Utmerket!
Så går vi mot slutten av denne utmerkede utgivelsen. Først med «Dog», en relativt rolig sak med Evans og Stemeseder i førersetet som to siamesiske tvillinger, før de avslutter med «Eau-Forte/Strong Water». Den første sekvensen er relativt fri i formen, før Evans og Stemeseder tar det inn med ytterst vakkert spill mot slutten. Og avslutningen er original. Som om man slår av strømmen og alt går i saktere fart, før det stopper.
Dette er blitt en strålende utgivelse fra fire herrer som kan sin Miles, og som utvider spillet hans fra 70-tallet på en fremragende måte. Jeg er overbevist om at det høres et rustent «Yeah!» fra jazzens himmel, i det disse musikerne takker for seg.
Jan Granlie
Peter Evans (trumpet, piccolo trumpet), Elias Stemeseder (piano, lautenverk), Russell Hall (double bass), Christian Lillinger (drums)
