De senere årene har den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love og den svenske pianisten Sten Sandell markert seg svært sterkt på det frie improvisasjonsmarkedet rundt om i verden. Nilssen-Love med en rekke forskjellige prosjekter (et nytt prosjekt hver dag, nærmest), mens Sandell har holdt seg mer innenfor fastere prosjekter. Kanskje fordi han ikke er så ute etter «gullkort»-poeng på alle verdens flyselskaper som Nilssen-Love?
Begge musikerne spilte hver for seg, i forskjellige prosjekter, under Blow Out-festivalen i Oslo forrige helg. Hvorfor de ikke også spilte et sett sammen, får heller arrangørene svare på, for begge var tilstede, og jeg tror festivalen hadde løfta seg enda et par hakk, hvis vi hadde fått en time med denne duoen.
I alle fall hvis musikken de hadde improvisert fram på MIR hadde vært noe i nærheten av det mesterstykket Rune Grammofon har utgitt under tittelen «Jacuna».
Vi får tre fritt improviserte strekk, «Curvature», «Kauri» og tittelsporet «Jacuna», og helt fra start er dette en ytterst intens affære, enten de «peiser på» i «Curvature» og mesteparten av «Jacuna», eller holder seg nede på bakken som i «Kauri» og starten på «Jacuna».
Det starter tungt, med Sandell som legger noen akkorder mens Nilssen-Love gjøre klart cymbaler, bjeller og andre trommeremedier. Sandell plystrer mens han hamrer løs på pianoet, mens Nilssen-Love kaster seg over trommesettet, som om det sto liv på spill.
Og slik fortsetter de. De to kommuniserer som siamesiske tvillinger, og de vet akkurat hvor den andre vil når man «tar løs».
Sandell er original i sitt spill på den måten at det høres at det ligger klassisk skolering bak. Han går Cecil Taylor en høy gang fra start til mål, og legger opp til et intenst spill sammen med sin parhest fra Stavanger. På tredjelåta synger han også noe operalignende, som er med på å gjøre duoen enda mer interessant. Strålende!
Paal Nilssen-Love hamrer løs, slik vi er vant til å høre han. Det dreier seg om energi og trøkk, enten han spiller så det svir i veggene, eller de tar det helt ned. For musikken på denne plata er ikke «tut og kjør» fra start til mål. Det er hele veien to musikere som vet hvor de vil (i alle fall høres det slik ut).
De tre låtene starter nede, som om de to musikerne ikke hadde planlagt noe før de gikk på scenen på Kongsberg Jazzfestival i fjor, hvor opptaket er gjort. De prøver seg fram, tester hverandre litt ut, før de finner et felles ståsted og utvikler musikken derfra. Førstelåta er «full pinne», mens andre låta nesten blir klassisk innimellom, hvor Sandells intrikate improvisasjoner kommer svært godt fram. Han har total kontroll på tangentene, og jeg får en følelse av at det er sånn Thelonious Monk ville spilt, hvis han var oppegående i 2013.
Dette er definitivt ikke musikk du spiller som lette formiddagstoner. Dette er musikk du setter deg ned med, i godstolen (eller på spikermatta), skrur på full guffe, lukker øynene og lar det stå til.
Nå har jeg aldri påstått at dette er musikk som er laget for plate. Dette er musikk som man først og fremst skal lytte på i en konsertsituasjon. Men det er sjelden jeg har hørt en plate med sånn musikk som har fungert bedre enn denne duoen, med to av verdens ledende musikere innenfor den frie improvisasjonsmusikken i fri galopp. Åpne alle sluser, og la det stå til! Jan Granlie Sten Sandell (p, voice), Paal Nilssen-Love (dr, perc)
