To the Rising Moon er Stephan Micus sitt 26. soloalbum for ECM. Her spiller han på instrumenter fra Colombia, India, Xinjiang (Kina), Bayern, Kambodsja, Egypt og Borneo, men i sentrum er den colombianske tiplen, et strengeinstrument litt mindre enn en akustisk gitar. Den «solrike» lyden av tiplen veksler med mørkere buede strenger som gir en mer meditativ stemning. Det er først i det siste sporet, «To the Rising Moon», at de to verdenene med fingerspillet i tiplen og de buede strengene endelig kommer sammen.
Stephan Micus er en helt særpreget musiker og kunstner innenfor den moderne, improviserte musikken. Mange har nok lagt hans musikk inn under betegnelsen «new age» litt for mange ganger. Og jeg forstår hvorfor.
Han ble født i 1953 i Tyskland, og tok sin første reise til Orienten da han var 16 år. Fasinert av mangfoldet av musikalske kulturer rundt om i verden, har han reist i praktisk talt alle asiatiske og europeiske land, så vel som i Afrika og Amerika. Ved å studere med lokale mestermusikere lærte han å spille en rekke tradisjonelle instrumenter, mange av dem ukjente i den vestlige verden. Men hans intensjon er ikke å spille disse instrumentene på en tradisjonell måte, men heller å utvikle de musikalske mulighetene som han føler er iboende i dem. I mange av komposisjonene hans, som han fremfører solo, kombinerer han instrumenter som aldri før har blitt spilt sammen. De resultatene gjenspeiler hans visjon om en transkulturell musikk.
Nå har jeg aldri vært særlig opptatt av yoga og utenomjordiske fenomener. Og i motsetning til flere av mine omgangsvenner, har jeg aldri vært spesielt opptatt av science fiction eller religion. Men jeg føler at Stephan Micus sin musikk er i stand til å trekke, selv en hedning som meg, litt nærmere det guddommelige. Ikke slik som en del av folkemusikken gjør det når man hører den i et vakkert kirkerom. Men mer som en slags indre renselse.
For Micus treffer en nerve hos meg som hver gang jeg hører ham er ytterst fascinerende og avslappende musikk. Kroppen faller til ro, og det daglige livet, med alle de utfordringene det medfører, blir unektelig enklere å hanskes med.
På denne utgivelsen får vi 11 komposisjoner/improvisasjoner, hvor Micos sin omgang med en rekke instrumenter jeg aldri har hørt om før, sammen med vokal, skaper et originalt lydbilde, som hele vegen peker østover, men som samtidig har noe dypt personlig og særpreget i seg.
Jeg har ikke hørt alle de 26 tidligere albumene hans på ECM, men noen av dem har jeg lyttet en del til. Og To The Rising Moon er, kanskje, den som treffer meg mest.
Jan Granlie
Stephan Micus (tiple, dulruba, sattar, chord zither, tableharp, nay, sapeh)
