Steve Coleman har nesten siden han startet sin musikalske løpebane , vært et viktig element i New York-jazzen. Ikke minst på grunn av M-Base-bevegelsen, som i en periode på 80- og 90-tallet hadde en viss suksess både hjemme og ute.
Han startet å spille saksofon rett før han fylte 14 år på South Shore High School i Chicago. Han ble tidlig inspirert av Charlie Parker og Chicago-scenen med musikere som Von Freeman, Bunky Green, Sonny Greer med flere, men også av utenbys musikere som gjestet byen, så som Max Roach, Art Blakey, Woody Shaw, Thad Jones/Mel Lewis big-bandet, Sonny Rollins osv.
Han kom seg etter hvert til New York, hvor han i en periode studerte ved YMCA på Manhattan. Og i perioden som student, var han ofte å se som publikummer på en rekke jazzklubber i byen.
Etter en tid, hvor han spilte hyppig på klubber i Harlem og Brooklyn, utviklet han, sammen med flere andre, unge musikere M-Base-teorien, som sier at «man uttrykker sine erfaringer gjennom musikk som bruker improvisasjon og struktur som hovedbestanddeler. Det er ingen begrensing i typen strukturer eller improvisasjon, eller stil i musikken. Hovedmålet er kreative uttrykk for musikernes erfaringer, slik erfaringene er på det tidspunkt musikken skapes, og forsøke på å bygge et felles kreativt språk for å skape et slags stort kollektivt nivå».
Altså ikke ulikt annen improvisert musikk. Men musikken er ofte groovebasert, med bruk av elektrisk bass og andre rockeelementer, slik at musikken blir funky, la,oss kalle det rock med klare jazz- og improvisasjonselementer.
Coleman har ledet sitt Five Elements-band siden den gang, riktignok med noen utskiftninger, men hele tiden med samme idé om hvordan musikken skulle låte.
I hans band på denne dobbelt-platen, innspilt på New York-klubben The Village Vanguard i dagene 19. til 21. mai i 2017, finner vi trompeteren Jonathan Finlayson, gitaristen Miles Okazaki, bassisten Anthony Tidd og trommeslageren Sean Rickman, i tillegg til Coleman selv som spiller hovedrollen med sin altsaksofon.
Platene er delt inn i «Embed A» og «Embed B». Og det starter frisk og fint med «Horda», en typisk Coleman-låt med mange funky elementer, og med Coleman i fint driv. Og hele første CDen er preget av M-Base-filosofien. Det er ingen tvil om at Coleman er en dyktig altsaksofonist, men etter hvert kan det bli litt i meste laget med han som gjennomgående viktigste musikalske element. Det er nesten så man fpr litt pustevansker mellom alle tiradene med toner fra saksofonisten. Jeg kunne ha ønsket flere bidrag fra de andre musikerne, selv om Finlayson slipper til med noen fine solier, som er klare som var det Kenny Wheeler som spilte dem i sin tid på ECM.
Kompet går jevnt og trutt, med fint el.bass-spill fra Tidd og funky og fine rytmelegg av Rickman, mens jeg synes gitaren til Okazaki forsvinner litt i helheten.
På disse mest kjente klubbene i New York, pleier man å få mer eller mindre de samme låtene i begge settene, men her er ikke det tilfelle. Kan hende er de to settene (og låtene) hentet fra forskjellige dager, og at de to «settene» er satt sammen annerledes i etterkant, for å passe plateformatet (med åpning, mellomparti og avslutning), og for å skape en bedre dynamikk i sammensetningen.
Andreplaten starter med «mT | Figit Time» med fint spill av Finlayson over et stødig og litt annerledes komp. Og Coleman kommer ikke inn før etter tre og et halvt minutt. Og da får vi temaet unisont fra de to blåserne, før Coleman tar over med sitt fine og litt skarpe tone. Og fram til de sier takk for seg, med «mT | 9 to 5», får vi mange fine musikalske opplevelser, særlig fra en energisk Coleman og Finlayson, som alltid leverer fint trompetspill.
Kanskje blir det litt i overkant med to CDer med relativt lik musikk. Men det er dette Coleman kan og ønsker å levere publikum, så da må vi bare godta det. Jeg må inn rømme at jeg faller litt av innimellom, da jeg synes litt for mange av låtene blir litt for like, og Colemans saksofon nesten høres ut som han spiller litt for mye i samme «stemning». Men han er en dyktig saksofonist, og han har mye spennende å bidra med, men, som sagt, det blir litt for mye i samme «gata». Og siden kompet + gitar, stort sett er der for å kompe og ikke bidra nevneverdig i det solistiske, blir det litt mye Coleman etter min mening.
Jan Granlie
Steve Coleman (as), Jonathan Finlayson (tp), Miles Okazaki (g), Anthony Tidd (b), Sean Rickman (dr)
