Steve Swell er født i Newark, New Jersey, og har vært aktivt med i det kreative musikkmiljøet i New York City siden 1975. Hans bredde og allsidighet har gjort at han har turnert og spilt inn plater med mainstream-artister som Lionel Hampton og Buddy Rich tidligere, i tillegg til flereav de mest spennende avantgardistene, så som Anthony Braxton, Bill Dixon, Cecil Taylor og William Parker.Han har gjort over 50 CDer som leder eller medleder, og har medvirket på mer enn 125 andre utgivelser.Han driver workshops rundt om i verden og er lærer i New York Citys offentlige skolesystem med fokus på barn med spesielle behov.
Denne innspillingen, som er en trippel-CD, har han med seg noen av Europas mest spennende frie improviserende musikere, innspilt som et prosjekt på Kraków Jazz Autumn Festival i Polen den 7., 8. og 9. oktober 2019. Her får vi først en rekke småbandsammensetninger, før den siste låten på CD2 og CD3 er med hele ensemblet, som består av Carlos Zingaro (fiolin), Elisabeth Coudoux (cello), Mikolaj Trzaska (alt- og barytonsaksofon), Signe Emmeluth (altsaksofon), Gebhard Ullmann (bassklarinett), Hanne De Backer (barytonsaksofon), Niklas Barnö (han kalles Niklas Brano i coveret) (trompet), Per Åke Holmlander (tuba), Elisabeth Harnik (piano), Jon Rune Strøm (bass) og Paal Nilssen-Love (trommer), pluss Swell selv på trombone, Det er også Swell som står ansvarlig for komposisjonene, selv om mye er overlatt til musikerne selv, som det som oftest er i denne formen for jazzmusikk.
Og de går friskt og freidig ut med «20:21», (som i likhet med de andre improvisasjonene ikke er navnet på låta, men tiden den tar. Låtene har ikke titler, men forenkelthets skyld har vi valgt å bruke lengdene som titler) med Swell, Ullmann, Harnik og Strøm, hvor Swells særpregede og «rå» trombone tar føringen. Men resten av bandet ligger ikke på «latsiden», men følger og bidrar friskt i improvisasjonsprosessen, over Strøms fine bass-spill.
Og slik fortsetter det gjennom hele den første platen. Med forskjellige bandkanstellasjoner. I andresporet, «18;20» møter vi Barnö, Zingaro, Holmlander og Nilssen-Love, i en låt hvor jeg føler det er svenske Holmlander som holder styr på utviklingen, men Nilssen-Love «piskende» i bakgrunnen, før vi får andre sett med låten «12:01» med Emmeluth, Ullmann, Swell og Nilssen-Love, hvor de beveger seg et godt stykke inn det musikalske landskapet vi er blitt vant til å høre Nilssen-Love og Emmeluth den senere tiden. Men det er Swell som hele veien skjærer seg gjennom lydbildet med sin trombone, og blir den som styrer, men ikke uten Stavanger-trommeslagerens pådrivende spill som viktig ingrediens, og en typisk, energisk altsaksofonsolo fra Emmeluth, som godt kunne vært mikset litt høyere..
Deretter følger «11:44» med Trzaska, De Backer, Holmlander og Strøm, en besetning som krever at man tar det litt ned. Og det er Strøm og Holmlander som starter et godt stykke der nede, med Strøms fine spill med bue under Holmlanders nydelige tubaspill og De Backers særpregede barytonsaksofon sammen med Trzaskas alt- og barytonsaksofon. Denne låten er mer ettertenksom, men like inngående og fin som de andre. Den utvikler seg i en slags minimalistisk retning, som kan minne mye om musikken til Philip Glass sin filmmusikk, og hvor musikken er relativt annerledes enn i de andre møtene. Så avsluttes dette andre settet avrundes med «13:15» hvor vi møter Zingaro, Barnö, Coudoux og Harnik, hvor den neddempede stemningen fortsetter, før Harnik «tar grep» og drar musikken i en tøffere retning. Da får vi også tøft spill fra Zingaro som avslutningen, som kanskje kommer litt for brått på.
AndreCDen er gjort den 8. oktober, og vi får seks kvartettsammensetninger, hvor det starter med «5:53» med Holmlander, Harnik, Trzaska og Ullmann i noe som jjeg forbinder med noe som kunne vært gjort av Anthony Braxton eller Henry Threadgill på Europa-besøk. Og det er Harnik som «tar grep» med et piano som høres litt preparert ut (det er i alle fall ikke et flygel!), med en fin solo som svinger deilig da de andre kommer inn og fullender den fine improvisasjonen, før vi får «10:25» med Barnö, Swell, Coudoux og Emmeluth. Også her er det Swell som er sjefen, og som «tar de andre med seg» på en spennende, improvisert reise i avantgarden.
Og slik fortsetter de med forskjellige temperaturer etter hvem som sitter i de enkelte kvartetter, før de avrunder denne to-dagers happeningen med «Finale» med alle musikerne. Og her samles på mange måter alle trådene fra de to første platene i eb felles happening, hvor det er tydelig at Nilssen-Love koser seg. Han raser av gårde, og de andre har mer enn nok med å følge med i «dansen». Men den gode trommeslageren får dratt de andre med seg inn i et heftig driv, som gjør det til en fantastisk avslutning på to konsertdager i Kraków.
Det er et spennende prosjekt det de har gjort, med å sette sammen forskjellige kvartetter, hvor musikerne får prøvd seg opp mot hverandre, før de til sluttt møtes i en felles happening, hvor de virkelig får «tømt seg». Og det er Nilssen-Love og Harnik som leder an, og som drar de andre med seg i en heftig konsertavslutning.
Den tredje CDen er innspilt den 9. oktober med hele bandet på scenen samtidig. Her fremfører de Steve Swells «verk» «Dances With Questions», som det siste sporet på den andre CDen var en slags innledning på. Dette er en drøyt 70 minutters fri improvisasjon, hvor vi tas med tilbake til det første store banda til Carla Bley og Michael Mantler, Barry Guy og Peter Brötzmann, hhvor den kollektive friheten er det som gjelder. Her er det viktig for musikerne å lytte intenst til hverandre, mens man følger de små instruksjonene til bandleder Swell, men hvor friheten til å uttrykke egne «menigner» er stor. Innimellom legges det inn noen riff hvor noen av musikerne legger et grunnlag for improvisasjonene til de andre musikerne, og hele veien endres landskapet, og vi får en heftig og ytterst «svett» forestilling, hvor jeg føler spesielt at de to norske representantene i «kompet», Nilssen-Love og Strøm, bør få gå i dusjen først, for her jobber de intenst gjennom hele den drøye timen.
Men alle musikerne bidrar med energisk og råtøft spill. Og det hele er muligens satt sammen etter Steve Swells tekst Dances With Questions, som går som følger: «Moves With Now / and Fire /Each Leap asks / a New Question / The Floor Disapears / You Float / You Fly /Where There are No Questions / and No Answers / Only Dancing».
Dette er tre plater som bygger seg fint opp mot avslutningen på CD2 og den tredje CDen. Hele veien får vi strålende og frittgående musikk fra noen av Europas beste på fri improvisasjon, under ledelse av en av Sambandsstatenes ledende trombonist. Og det hele ender opp i en fest av en sisteplate, som burde bli husket som en av de tøffeste, organsiserte frijazz-happeningene vi har hørt på svært lenge.
Jan Granlie
Carlos Zingaro (violin). Elisabeth Coudoux (cello), Mikolaj Trzaska (alto saxophone, baryton saxophone), Signe Emmeluth (alto saxophone), Gebhard Ullmann (bass clarinet), Hanne De Backer (barython saxophone), Niklas Barnö (trumpet), Steve Swell (trombone), Per Åke Holmlander (tuba), Elisabeth Harnik (piano), Jon Rune Strøm (bass), Paal Nilssen-Love (drums, percussion)
