Det svensk/portugisiske radarparet, med trompeteren Susana Santos Silva og bassisten Torbjörn Zetterberg, kom i 2013 ut med platen «Almost Tomorrow», som var starten på et langt samarbeid. Den gang skapte de et intenst og vakkert eksperiment i de snødekte fjellene midt i Sverige. Stillheten, mysteriet og hardheten i det fantastiske stedet tok form i sangene som var fødselshjelp til de to sitt første album, som kom ut på Clean Feed-selskapet.
Så, åtte år senere foreligger «Tomorrow», som ifølge dem selv, «… har vært en evig syklus av bevegelse og stillhet … musikken starter, og stopper. den starter igjen og stopper en gang til, den kommer og går, som om den prøver å fange sine egne tanker, og gjentar denne livsrytmen i en vuggende strøm. Lydene henger i luften og venter på at musikken skal skje, uten hastverk, uten press, uten hastverk for å komme noe som helst sted. Det står bare der som en påminnelse om at livet er for dyrebart til ikke å bli lagt merke til, og levd helhjertet. Det er en intim dans av lyder, håp og ønsker som fyller kirken, hvor stillheten smelter i bevegelse, som om det vindstille øyeblikket plutselig forvandles til et utall flytende vektløse vinder, som snurrer og virvler til alt magisk stopper igjen … og tid og plass forsvinner. En stille ekstase finner sted, og luften blir overfylt av glede».
Vi får 10 improviserte «strekk» som beveger seg fra en hustrig og kald vintermorgen med stormene rasende utenfor tømmerveggene, til rolige og solrike stunder i hytteveggen, hvor roen og tosomheten har de beste vilkår. Og mellom disse ytterpunktene får vi nesten servert alt det været et år i Sverige kan gi oss, på godt og vondt.
Platen er innspilt den 2. april i år i Petruskyrkan i Stockholm, og så godt som alt er gjort av Santos Silva og Zetterberg, så her er det to som har benyttet pandemitiden på best mulig måte.
Musikken er gjennomgående søkende, men med naturen og værforholdene som et bærende element som følger oss hele veien gjennom de 10 sporene. Og de to må nesten være den perfekte duoen for musisering og samliv, hvor begge har en kreativ åre som både er spennende og interessant.
Santos Silvas trompettone er relativt dyp, og det virker ikke som om hun synes det er veldig spennende å bevege seg som en macho-trompeter opp i de høyere luftlagene. Samtidig som hun er en spennende trompeter, er hun også en kreativ sjel som lager fine improvisasjoner, og hennes trompetspill skiller seg på mange måter fra de fleste andre utøvere av instrumentet i dagens jazzlandskap. La gå at man gjerne kan sammenligne måten hun improviserer på med for eksempel Arve Henriksen, selv om resultatet blir helt annerledes.
Zetterberg har i mange år vært en av Sveriges mest spennende bassister, og sammen med Santos Silva synes jeg han blomstrer. Det er noe med samhørigheten og fellesskapet som kommer veldig godt ut av det musikalske i samarbeidet, og det er nesten som de to hele tiden intuitivt vet hva den andre kommer til å gjøre, og så veksler de på med å følge hverandre.
Jeg ser ingen grunn til å gå inn å beskrive eller analysere den reisen de inviterer oss med på, eller å gå inn i hvert av de ti sporene vi får være med på. Det beste er egentlig å oppleve de ti «strekkene» som en slags lang suite, hvor alt henger sammen med alt.
Det viktige er egentlig mest å framheve de to musikerne som glimrende utøvere, store kommunikatorer og gode samtalepartnere. Og om ikke disse to klarer å få både et musikalsk og familiært liv til å fungere, så er det ingen som klarer det!
Nydelig, sart, tøft, voldsomt og deilig fra start til mål!
Jan Granlie
Susana Santos Silva (tp), Torbjörn Zetterberg (b)
