If, however, you have not lost your self control is the debut album of young Norwegian, Bergen-based double bass player-composer (and in-demand sound technician) Sverre Sæbø as a bandleader, blending seminal influences from such free jazz pioneers as Henri Grimes, Don Cherry, and Gato Barbieri with a personal twist on modern Nordic jazz. Sæbø’s compositions are tailored for his quintet of promising young musicians, all coming from the Grieg Academy in Bergen – reed players Heidi Kvelvane (who plays with Sæbø in Kevelance Quartet) and Aksel Røed (who hosts Sæbø in his Other Aspects octet), trumpeter Andreas H. Hatzikiriakidis (who also plays in Other Aspects), and drummer-percussionist Amund Nordstrøm (who plays with Sæbø in the Avian Art quartet and Kevelance Quartet).
The album’s title, If, however, you have not lost your self control, is an excerpt from correspondances between Soviet Chairman of the Council of Ministers Nikita Krustsjev and American president John F. Kennedy during the Cuba missle crisis in the sixties when they both realized they are on the threshold of an extinction level event, and needed to step back from the possible destructive scenario they have created. Sæbø feels that just a minor step in the wrong direction can lead to unforeseen escalations, and that the current political systems should adopt this kind of restraint even more today. This historic correspondence inspired the album and its structure.
Fortunately, Sæbø Quintet rarely opts for restrained dynamics. The album was recorded after many performances, and the quintet sounds like a brilliant, energetic working band, relying on strong individual voices, enjoying generous degrees of freedom, and equipped with healthy doses of humor. Sæbø’s compositions encourage the quintet to stretch and let the musicians sculpt together the music and use the melodic themes as springboards for improvisation, with a fundamental ethos that what happens in the moment is more important than the sheet music. The quintet’s open dynamics allow it to swing between ecstatic rhythmic grooves and expressive, emotional melodic veins.
If, however, you have not lost your self control is a strong, confident statement of a prominisng, mature band.
Eyal Hareuveni
……….
Sverre Sæbø Quintet, består av saksofonistene og klarinettistene Heidi Kvelvane og Aksel Røed, trompetereen Andreas H. Hatzikiriakidis, trommeslageren og perkusjonisten Amund Nordstrøm og Sverre Sæbø, som trakterer kontrabass, og de regnes som noen av Vestlandets sterkeste, unge, improvisatoriske stemmer.
De senere årene er de blitt et mer og mer kjente navn innad i jazzmiljøet gjennom blant annet konserter på Nattjazz i Bergen, Oslo jazzfestival og Bergen Jazzforum. Musikerne har hver for seg, særlig i de siste par årene, dukket opp i flere, musikalske konstellasjoner, særlig fra Bergen, med Aksel Røed, som nå er med i de fleste akustiske jazzensemblene som dukker opp fra byen mellom de sju fjell, og saksofonisten og klarinettisten Heidi Kvelvane, som i tillegg til den originale duoen Bankvelv, også har vært å høre med musikere som Paal Nilssen Love, Han Bennink og Terrie Ex, for å nevne noen. De er alle viktige elementer i den nye, eksperimentelle jazzen i byen, særlig i miljøet rundt den fine klubben Tedans. Men også i band som Treverket, The Red Barn og andre spennende konstellasjoner.
På deres debutalbum er alle komposisjonene gjort av Sæbø, og innspillingen er gjort i Grieghallen.
Albumets tittel, If, however, you have not lost your self control, er et utdrag fra korrespondansen mellom Krustsjev og Kennedy under Cuba-krisen på begynnelsen av 1960-tallet, «hvor de begge anerkjenner at de nå er på randen av menneskehetens utslettelse og må trå tilbake fra avgrunnen de har skapt», som man kan lese i presseskrivet. Videre sies det at «Denne samme følelsen av at et lite feilsteg kan føre til voldsom eskalering i feil retning i mange konflikter og politiske systemer gjør utsagnet minst like relevant i dag som for 60 år siden, og danner grunnlaget for inspirasjonen til deler av låtmaterialet og sammensetningen av albumet slik det er blitt i dag».
Jeg er overbevist om at unge Sæbø har mange plater med Charles Mingus i hyllene hjemme. For førstelåten «Buffalo Jump» kunne vært hentet rett ut av settlisten til Mingus på begynnelsen av 1960-tallet. Særlig åpningen har mye Mingus i seg, og når Kvelvane kaster seg utfor i den første soloen, er vi akkurat der vi skal være. Det koker i kompet under den strålende soloen, som kunne vært gjort av Eric Dolphy på en god dag. Bass-spillet til Sæbø er sammenligningen med Mingus verdig, og det drivende trommespillet til Nordstrøm er mer moderne enn Dannie Richmond, og har et snev av Paal Nilssen-Love i seg.
Andresporet «No More Banjo» er en fin ballade i samme landskap som åpningen, med et, i likhet med Mingus, har snev av Duke Ellington i seg. Her får vi en nydelig solo av Røed som sammen med Sæbø og Nordstrøm gir oss en ballade som kunne vært på settlista til flere av etterkommerne etter Ellington.
Og slik fortsetter de fem, med «Oppor’d The Tunity», også en slags ballade, hvor både trommeslageren (i en fin intro) og trompeteren får utfolde seg fint. Trompetsoloen til Hatzikiriakidis bygger seg fint opp, og når de andre blåserne kommer inn, koker det fint i bandet. Kvelvane legger seg fint på med en deilig solo, som viser hennes kreative side, samtidig som hun har begge beina godt plantet i Mingus-tradisjonen. Deretter følger «Sleep Marching» som kan føles som en søvngjengers vandringer. En fin ballade hvor bassen legger et nydelig og tungt anslag som de andre legger seg fint på toppen av, og enten Kvelvane eller Røed kommer inn med fine kommentarer på klarinett, før vi må opp av godstolen og snu plata, og vi får «En form for dans», en morsom sak som befinner seg i Mingus/Ellington-landskapet, men også i landskapet til flere andre utmerkede bandkonstellasjoner. Her får vi en fin tenorsaksofonsolo fra Røed, som vi kanskje savnet noen av på A-siden. Men her leverer han en solo i toppklasse, og viser en oversikt og en kreativitet jeg ofte kan savne hos mange, amerikanske musikere i dag.
Deretter følger nok en fin ballade. «For Men With Hats» fortsetter i samme fine landskap, temaet er noe som krever en del telling fra musikerne, men i det trompetsoloen bygges opp, klarer jeg å følge fint med. En nydelig komposisjon som blir godt tatt vare på av bandet.
Denne går sømløst over i «Tvangsmulkt», som går rett inn i 1960-tallets mange «nye» band fra «Loft»-scenen i New York. En fin komposisjon musikerne må konsentrere seg om, mens bassen spiller «walking bass» bak solistene, hvor jeg igjen legger merke til en utmerket trompetsolo fra Hatzikiriakidis. Og når de andre blåserne «blander» seg inn, får vi en fin og relativt fri sekvens som går «rett hjem» hos undertegnede, før de igjen er bake i temaet og vi får en perfekt «landing».
Så følger «One Last Last One», en fin ballade, i alle fall i starten, hvor trommer og bass inviterer til «fart og spenning», som blåserne etter hvert følger. Kompet kjører på, mens Røed leverer en solo som forteller en historie og som svinger og koker nesten hemningsløst. Praktfullt! Så avslutter de med den korte balladen «Outro (To What Would All This Lead)», og det er på tide å gå hjem. En vakker Mingus/Ellington-avslutning som gjerne kan være et ekstranummer, men hvor det nesten virker som musikerne vil fortsette og fortsette, men her er det Sæbø som bestemmer, og da blir det som det blir. Men nydelig er den, uansett hvor kort den er.
Alle låtene er komponert av Sæbø, og selv om de ligger tett på Charles Mingus, er det en originalitet i komposisjonene som de andre musikerne tar godt vare på og gjør platen til en strålende debut.
Jeg har tidligere skrytt av Kvelvanes altsaksofonspill, og her synes jeg hun nesten overgår seg selv i gode ideer og utmerket spill. Røed er ikke like fremtredende her, som på en del andre plater og konstellasjoner jeg har hørt ham i, men spillet hans er virkelig på plass der det skal. Trompetspillet til Hatzikiriakidis er oversiktlig, og han bygger det fint opp i alle soloene. Trommespillet er hele vegen pågående og lyttende, og sammen med kapellmesteren selv legger de en utmerket «teppe» for solistene hvor de kan boltre seg.
I de senere årene har det dukket opp en rekke utmerkede, originale og spennende band i Bergen. Og med Sverre Sæbø Quintet, har byen fått enda et band som kan gjøre det stort både hjemme og ute. En utmerket debutplate fra et band som ikke må la det bli med denne utgivlesen. Jeg gleder meg til neste, og å høre kvintetten på konsert, for dette likte jeg godt!
Jan Granlie
Heidi Kvelvane (alto saxophone, clarinet), Aksel Røed (tenor saxophone, baritone saxophone, clarinet), Andreas H. Hatzikiriakidis (trumpet), Sverre Sæbø (double bass), Amund Nordstrøm (drums, percussion)
