Norske Losen Records har, de senere årene, sett mye østover i Europa, og har utgitt flere innspillinger med musikere med bakgrunn fra Russland. Dette gjelder også pianisten Svetlana Marichenko. Hun kommer fra Moskva, men er bosatt i München.
På sin plate spiller hun sammen med den israelske trommeslageren Ofri Nehemya, som flere vil kjenne fra samarbeid med Avishai Cohen og Shai Maestro Trio,og den tyske bassisten Peter Culek og Mattheus von Schlippe på effekter. I tillegg har hun invitert med den sveitsiske vokalisten Fiona Grond og mongolske Enji Erkhembayar, som begge bidrar til å gjøre innspillingen mer original med sitt personlige preg.
Alle komposisjonene er gjort av Marinchenko og det hele er innspilt i desember 2019 i München.
Og det starter med effekter i «Bear Can Dance». Det vil si som når man setter på en litt slitt vinyl, og vi får effekter fra denne Lpen som åpningskomp til Marinchenkos pianospill. Bass og piano kommer inn, og jeg får en følelse av at dette skulle vært gjort uten de til dels forstyrrende effektene, som mest virker som at man har satt på en plate som har gått litt for mange runder på platespilleren. Men etter hvert kommer pianoet mer i fokus, men da er det trommene som blir altfor forstyrrende. For pianospillet er fint. Og det samme er bass-spillet. Men jeg kan ikke forstå hva de vil oppnå med effektene og det (nesten) rocka trommespillet. Det blir rett og slett for voldsomt, og pianoet forsvinner nesten i «kaoset».
«Hide ‘n’ Seek» starter bedre. Her får vi et fint, rytmisk trommespill under et energisk pianospill, som minner om noe salige Misha Alperin kunne gjort. I dette andresporet har «effektmakeren» tatt en pause, og det senker seg en ro over musikken som er deilig etter førstesporet.
I tredjesporet, balladen «Letters to My Little Girl», bidrar Fiona Grond med en litt merkelig vokal, som jeg synes passer dårlig inn i det fine balladespillet til trioen. Det blir nesten så man ikke helt tror på den ordløse sangen, og at det er med kun for å gjøre noe originalt, uten at det er strengt nødvendig. Også her spiller Marinchenko fint piano, og hennes teknikk og inderlighet er påfallende.
I fjerdesporet, «The Threads», som også er en ballade, bidrar Enji Erkhembayar på ordløs vokal, som oser av høye fjell og dype daler. Men også her synes jeg det blir for mye effekter både i vokalen som også er medvirkende til at pianotrioen blir litt «ullen» i bakgrunnen. Riktignok får vi en fin bass-solo, men det virker som om «effektmakeren» er altfor aktiv i lydproduksjonen, slik at det fine triospillet kommer for mye i bakgrunnen.
Og dette er også hovedproblemet med nesten hele denne platen. Jeg føler at de lager masse effekter for effektenes skyld, uten at det er nødvendig for å høyne den musikalske kvaliteten. Så neste gang Marinchenko skal gå i studio, ønsker jeg at hun gjør det kun med bass og trommer, og gjerne med en trommeslager som forstår sin rolle i kompet, og som ikke hele tiden skal forsøke å påvirke musikken i sin, mer rocka retning. For Marinchenko er en dyktig pianist som uten problem er i stand til å lage en utmerket plate uten å måtte ha med musikere som skal «ta musikken» i sin retning.
Jan Granlie
Svetlana Marinchenko (p), Ofri Nehemya (dr), Peter Culek (b), Mattheus von Schlippe (eff), Grond (v), Enji Erkhembayar (v)
