Den sveitsiskfødte pianisten og komponisten Sylvie Courvoisier er en av de mest internasjonalt anerkjente jazzpianistene. Hun har vært en viktig person på den moderne jazzscenen i 20 år, og hun er kjent for sin evne til å kombinere to forskjellige verdener – den detaljerte kammermusikken fra hennes europeiske røtter og de eksperimentelle lydene fra jazzscenen i New York, hvor hun har vært bosatt i mange år. Hun ga ut sitt første og hittil eneste soloalbum i 2007. Så det er på høy tid med enda et vitnesbyrd om solospillets kunst, som er like leken som intens, og like forankret i tradisjonen som den er søkende og eventyrlystne. Samtidig kan man også i solokonsertene og soloplatene hennes høre at hun er en artist som aldri kretser bare rundt seg selv. Det enorme spekteret i hennes pianistiske uttrykkskraft og den store bredden av hennes komposisjonelle fantasi er formet av hennes konstante nysgjerrighet på andre komponister og utøvere som blandes til hennes egne. «Hun er sterkt inspirert av musikere og komponister som Thelonious Monk, Geri Allen, Olivier Messiaen og sist, men ikke minst Igor Stravinsky», skriver Julia Neupert i coverteksten, og hun legger til: «På dette albumet hører vi ikke bare det mangefasetterte selvportrettet av en av vår tids mest bemerkelsesverdige pianister. Hun deler også med oss sin overbevisning om at det å spille alene ikke betyr å være alene».
Vi får 12 komposisjoner av Courvoisier, som blir fremført solo i SWR Studio i Freiburg, den 28. og 29. februar i år. Og hun starter med «La descente des alpages (for Julian Sartorius)», og fram til hun avrunder med «Ballade for my Dad», er dette moderne pianokunst som låser lytteren i stolen. Det starter med relativt perkussivt, hvor jobber både utenpå og inni pianoet, og vi får følelsen av at hun har alliert seg med en perkusjonist. Og musikken leder oss til de mer moderne samtidskomponistene som Messiaen og Stravinsky. Det fortsetter lit ti andresporet, «Hotel Esmeeralda (for Hugo Pratt)», hvor hun ikke jobber like mye inni pianoet, men desto mer kreativt og spennende på tangentene. Her er det ikke noe stress, hun tar seg god tid, og legger nydelige toner, hvor hennes moderne, frie spill, kommer godt fram sammen med en fin melodi. Couvoisier spilte på Vossa Jazz for noen få år siden med sin trio, og selv om hun var ytterst misfornøyd med pianoet, leverte hun (sammen med bassisten Drew Gress og trommeslageren Tom Rainey) en strålende konsert, hvor mye av musikken kunne minne litt om det vi får høre her, selv om hun her er alene.
Det er ingen tvil om at Courvoisier er en utmerket pianist som har sine forbilder, men som lager sin helt særegne improvisasjonsmusikk, hvor det europeiske går som hånd i hånd med den nyere, amerikanske tradisjonen.
Alle låtene er skrevet til forbilder og/eller venner, og ved siden av hyllestene til Julian Sartorius og Hugo Pratt, hyller hun sine tre katter, Amy Sillman, Corlon Nancarrow, Wadada Leo Smith, Olivier Messiaen, Ned Rothenberg, Mary Halvorson, Sarah Turin, Henry Cowell og sin far. Og alle låtene har en nærhet til den som hylles, i alle fall de vi kjenner til. Og de vi ikke kjenner fra før, føler jeg at vi blir bedre kjent med i hennes hyllester, blant annet hennes tre katter i den lekne «Chilling (for My Three Cats»).
Musikken er, kanskje fordi personene – eller kattene – er såpass forskjellige, variert. Men hele tiden er det den «lekne» Courvoisier vi får møte. Og hele veien er dette nydelig, improvisert musikk hvor hun, hele tiden, har det melodiøse og rytmiske som et solid bakteppe for improvisasjonene.
Courvoisier har gjort en rekke plateinnspillinger opp gjennom årene, og det begynner å bli en del år siden jeg hørte henne første gang på konsert på Tampere Jazz Happening, med etterfølgende sauna med henne, Lotte Anker, Ikue Mori, Ingebrigt Håker Flaten og Pall Nilssen-Love, i en sauna som brant ned kort tid etter på grunn av «ekstremsauna» for noen lokale finner. Men opp gjennom alle disse årene, har hun gang på gang levert strålende plater og konserter, hvor hun hele vegen fremstår med solid overbevisning og med den totale kontroll over pianoet og improvisasjonene.
Dette er blitt en ytterst spennende soloutgivelse, hvor Courvoisier bruker hele pianoet (og pausene) på sin egen måte, som vi oppdager har må ha vært forbilde for en rekke, yngre pianister, som for eksempel sveitsisk/filippinske/danske Margaux Oswald.
En nydelig soloutgivelse som gir oss spennende bilder. Hør bare på det åttende sporet «Twirling (for Ned Rothenberg)». Denne låten beviser at Courvoisier har sine historiske jazzrøtter godt bevart, samtidig som hun kombinerer røttene med dett moderne improvisasjonsuttrykket.
Jan Granlie
Sylvie Courvoisier (piano)
