Den sveitsiske pianisten Sylvie Courvoisier er kjent som en utmerket improvisator. Men hennes pianospill drar ikke bare veksler fra jazzlegender som Thelonious Monk, Misha Mengelberg, Paul Bley og Cecil Taylor. Man kan også høre at hun har, i alle fall, deler av hendene i komponister som Messiaen, Bach, Ligeti og Stravinsky. Men det er først og fremst som frittgående improvisator vi har hørt henne i en rekke forskjellige sammenhenger de senere årene.
Pianisten Cory Smythe har jobbet tett med banebrytende artister innen ny, improvisatorisk og klassisk musikk, inkludert saksofonisten Ingrid Laubrock, fiolinisten Hilary Hahn og tverrfaglige komponister fra Anthony Braxton til Zosha Di Castri. Hans egen musikk «løser opp linjene mellom komposisjon og improvisasjon med strenghet», som ble skrevet i Chicago Reader, og hans første plate ble rost av Jason Moran som «en av de beste soloinnspillingene jeg noen gang har hørt». Smythe har spilt på en rekke festivaler, både klassiske og jazzfestivaler, så som Newport Jazz, Wien Modern, Trondheim Chamber Music, og Nordic Music Days, pluss på Lincoln Centers Mostly Mozart-festival, hvor han nylig ble invitert til å urfremføre et nytt verk laget i samarbeid med Peter Evans og Craig Taborn. Han har gjort oppdrag fra Milwaukee’s Present Music, Banff Center for the Arts, Trondheim Jazz Orchestra, International Contemporary Ensemble, som han er mangeårig medlem av, og Shifting Foundation. Og han spiller jevnlig i den kritikerroste Tyshawn Sorey Trio.
Courvoisier brukte ti år på å skape og turnere med avant-flamenco-danseren Israel Galván på et verk kalt La Curva. På et tidspunkt i stykket satt Galván i en positur med armene hevet over hodet som minnet Courvoisier om Vaslav Nijinsky, stjernen og koreografen av Stravinskys The Rite of Spring. Hun begynte å svare som en jazzmusiker kunne med små sitater fra stykket. Dette vekket danserens interesse, og Galván fikk et ønske om å gjøre et komplett prosjekt som danser til denne musikken. Courvoisier skapte en soloversjon av de tre første satsene av The Rite og de fremførte den sammen på Opera Bastille i Paris, som fikk god anmeldelse i avisen Le Monde. Imidlertid ble hun kort tid informert om at Stravinsky-familien ikke ville tillate noen uavhengige arrangementer av Stravinskys verk – hvis en pianoversjon av The Rite skulle fremføres, må det være mesterens originalversjon for pianoduett og ingenting annet.
I stedet for å bli skuffet, så Courvoisier denne utfordringen som et spennende prospekt. Hun innså at hun ville trenge en partner som var en dyktig klassisk pianist som kunne hjelpe henne med den riktige strengheten og detaljene i stykket. Denne personen måtte også være en god improvisator, fordi planen var å kombinere The Rite med et originalt verk som hun ville lage som en slags respons på det. Hun diskuterte prospektet med Ingrid Laubrock, som umiddelbart foreslo Cory Smythe.
Og her er altså det nye verket The Rite of Spring – Spectre d’un songe, med de to pianistene i både «streng» og «fri» utfoldelse.
Vi får først to verker av Igor Stravinsky: «La sacre du printemps Pt. 1, The Adoration of the Earth» og «La sacre de printemps Pt. 2, The Sacrifice», før vi til slutt får Courvoisiers «Spectre d’un songe». Og selv om jeg ikke kan sies å være noen ekspert på Igor Stravinsky, vil jeg hevde at de to gjør Stravinskys musikk på en slik måte at den salige komponisten, garantert, ville ha elsket framføringene. I de to første sporene, kommuniserer de to på en fremragende måte, og selv om dette, tydeligvis, blir fremført etter Stravinsky-arvingenes godkjennelse, er det nesten umulig å fastslå om dette er improviserte versjoner av de to verkene. Stravinskys musikk er vel kanskje den klassiske musikken som ligger nærmest jazzen i hvordan den er skrevet, og å ha Courvoisier og Smythe til å tolke musikken, må være som om Stravinsky selv skulle ha valgt ut to musikere til å gjøre det.
Den tredje «satsen», Courvoisiers «Spectre d’un songe» starter annerledes enn de to første. Her er det om de to vil oppsummere de to første «satsene», med friere og mer frittgående improvisasjon. Men har man fulgt godt med på de to første, kan man nesten føye denne siste til som en egen «sats». Samspillet mellom de to er fremragende, de to følger hverandre på en strålende måte, og begge viser at de har forstått Stravinskys musikk på en (nesten) perfekt måte. og gjennomgående er det mer agressiv musikk vi får i denne delen, hvor særlig Courvoisier plukker fram den store improvisatoren i seg, som gjør denne delen til en strålende improvisasjon og komposisjon. For oss som mest av alt fortrekker den friere, improviserte musikken, er det ingen tvil om at denne tredje delen er den mest spennende. Og den blir enda mer interessant hvis man først har lyttet gjennom Stravinskys to første deler.
Dette er blitt et annerledes album fra Courvoisier, hvor hun viser mer sin «klassiske» side. Og sammen med den utsøkte pianisten Cory Smythe, har de laget en vakker innspilling, som vil bli plukket fram når ønsket om noe mer «klassisk» melder seg.
Jan Granlie
Sylvie Courvoisier (p), Cory Smythe (p)
