Av og til dukker det opp plater med noen av våre favorittartister rett etter at vi har sett at de er på turné sammen, også i Europa, men som man ikke har hatt mulighet for å høre på konsert. Derfor var det med stor forventning og glede jeg puttet platen med pianisten Sylvie Courvoisier og gitaristen Mary Halvorson i spilleren første gang.
Dette er, så vidt jeg vet, andre gangen de to møtes på plate som duo, og hvor deres felles kreative evner og gode ideer får utfolde seg uten alle mulige andre musikere involvert.
Innspillingen er gjort i Mount Vernon den 2. og 3. juni i 2021, og vi får 12 improviserte strekk, hvor Halvorson står ansvarlig for fem og Courvoisier for fire, mens tre er gjort i fellesskap.
Og jeg må innrømme at jeg lar meg fascinere kraftig av de to musikerne. Courvoisiers fine og kreative pianospill, som gjennomgående bare er så vakkert og spennende, og Halvorsons ytterst originale gitarspill som nesten ingen gjør henne etter. Og fra første tone blir man nesten satt ut av det de to serverer.
Og det er ingen som gjør de dette etter. Courvoisier er den mest «klassiske» av de to, og hun trakterer pianoet slik moderne jazzpianister skal behandle et godt stemt piano. Hun har hodet fullt av gode ideer som hun inviterer Halvorson inn i, og selv om de står ansvarlig for de enkelte låtene hver for seg, er dette et lite kollektiv av to ytterst spennende damer, som er originale i spillet og som bringer nye elementer inn i den moderne jazzen. Og særlig gjelder det Halvorson, som med sitt nesten hawaii-gitarlignende spill, som trekkes et godt stykke vekk fra Hawaii og inn i den fritt improviserte musikken på en fantastisk måte, og som her spiller nesten usigelig vakkert og, ikke minst, originalt.
Og å slå Courvoisiers originale pianospill sammen med Halvorsons gitarer en idé som bare de mest kreative kunne ha kommet opp med. For i utgangspunktet er de svært ulike i uttrykksform, men som det viser seg at passer godt sammen. De trekker inn elementer fra store deler av musikkhistorien, inkludert Beethovens «Måneskinnssonate» i åpningssporet, «Golden Proportions», og i femtesporet «Moonglow», fabulerer de rundt flere av sine forbilder innenfor det klassiske. Nydelig! Og hele veien er det en tett kommunikasjon som bare de beste av de beste kan fremskaffe. Og det er en trygghet i det de fremfører som overbeviser. Her møter vi to sterke damer som ikke nøler ett øyeblikk i musiseringen, enten musikken er relativt streit eller i de sekvensene hvor de skjener ut til venstre og lar friheten råde.
Og man kan nesten høre at de to har kost seg i studio. For det er en glede i det de improviserer fram som er helt spesielt for disse to, og hva som rører seg i hodene på de to mens de spiller denne musikken, hadde vært interessant å finne ut av.
En ytterst original utgivelse, jeg er sikker på at mange gitarister vil rynke på nesen av på grunn av det ytterst originale spillet til Halvorson, men som for oss andre er dette en perle, man kan lytte til hundrevis av ganger, og stadig oppdage nye detaljer og finesser.
Jan Granlie
Sylvie Courvoisier (p), Mary Halvorson (g)
