Den sveitsiske pianisten Sylvie Courvoisier har i mange år vært en del av det improviserende musikkmiljøet i USA, etter at hun i 1998 flyttet til Brooklyn. Hun har ledet flere band opp gjennom årene, spilt inn mer enn 10 album som bandleder, og dukket opp på rundt 50 album med andre musikere på forskjellige selskaper, særlig på ECM, Tzadik og Intakt Records.
Hun har gjort konserter og plater med John Zorn, Wadada Leo Smith, Joey Baron, Ellery Eskelin, Nate Wooley, Fred Frith, Yusef Lateef, Tim Berne, Joëlle Léandre, Erik Friedlander, Butch Morris, Tony Oxley, Herb Robertson og Tomasz Stanko med flere, og hun har turnert over hele USA, Australia, Canada, Europa og Japan. Siden 1998 har Courvoisier opptrådt jevnlig som solopianist eller på duo med Mark Feldman.
Siden 2000 har hun vært medlem av Mephista, en improviserende kollektivtrio med Ikue Mori og Susie Ibarra, og siden 2013 er hun leder for sin egen trio med bassisten Drew Gress og trommeslageren Kenny Wollesen, og deres kritikerroste album, «D’Agala» (Intakt), var med både i New York Times og Los Angeles Times’ kåring av årets beste album. Anmeldelsen av den platen kan du lese HER.
Siden 2017 har hun spilt duo med Mary Halvorson, og hun spiller fra tid til annen i en rekke av John Zorns grupper og komposisjonsprosjekter, inkludert Cobra og Masada og Bagatelle Marathon.
På «Free Hoops» får vi ni komposisjoner, alle gjort av Courvoisier, og alle tilegnet personer som står Courvoisier nær, eller kattene hennes. Og de åpner med tittelsporet, «Free Hoops», tilegnet kollega og ektemann Mark Feldman. Dette er en hurtig låt, som befinner seg akkurat der vi aller helst ønsker å høre Courvoisier. Allerede her beviser hun både sin store evne til å lage fine melodier, samtidig som hennes utsøkte spill kommer godt til sin rett. Og det er allerede her tydelig at trioen har funnet hverandre musikalsk. For både Gress og Wollesen følger henne som skygger gjennom hele låten.
Og hele veien, helt til de runder av med «Highway 1» tilegnet Christine Mattey, får vi høre en «tettsittende» og samspilt trio som serverer sine hyllester på sølvfat.
Jeg har en mistanke om at Courvoisier er et forbilde for flere av de yngre pianistene som etter hvert er dukket opp i USA, og særlig i Brooklyn. Og avstanden fra Courvoisier til for eksempel Kris Davis er ikke så stor. Det er noe med hvordan de tilnærmer seg musikken og komposisjonene, som gjør de til noe særegent. De er teknisk dyktige, samtidig som de har et «attack» som vi ikke finner hos så mange av deres mannlige kolleger. Pianospillet til Courvoisier (og Davis) er på mange måter mye mer maskulint enn hos mange av deres mannlige kolleger, også her i Norden. Musikken er kreativ og spennende, og med Gress og Wollesen som medspillere, blir dette jazz som fester seg og de gir oss store, musikalske opplevelser. Musikken swinger hele tiden på sin helt særegne måte, og selv om musikken innimellom er drømmende og vemodig, forblir ikke trioen lenge i det landskapet. For her skjer det spennende ting hele tiden.
Musikken hun lager krever nesten ekstrem presisjon fra medmusikantene, og i Gress og Wollesen har hun funnet de helt rette «lekekameratene». For såpass intrikate og «vanskelige» disse komposisjonene er, kreves det ytterst lydhøre og dyktige medspillere for at det skal fungere. Og med Gress og Wollesen har hun skapt sin perfekte trio.
Favoritt? Blant mange tror jeg det må bli det drømmende «Requiem d’un sone» tilegnet Claude Thornhill, men dette er en plate du skal lytte til fra start til mål. Ta deg god tid, lukke øynene og la trioen «ta deg».
Jan Granlie
Sylvie Courvoisier (p), Drew Gress (b), Kenny Wollesen (dr)
