Komponisten, fiolinisten, bassisten og improvisatøren Szilárd Mezei, ble født i 1974 i Senta, Serbia (den gang det het Jugoslavia) som del av den ungarske minoriteten i den multietniske regionen Vojvodina. Han fullførte fiolinstudiene i Senta og Subotica og studerte komposisjon i fire år ved University of Arts (Music Academy) i Beograd under professor Zoran Erić. Orkesteret hans spiller samtidsimprovisert musikk, for det meste sine egne komposisjoner. Som komponist er han interessert i å utforske forholdet mellom improvisasjon og komposisjon (i likhet med Witold Lutosławskis aleatoric og Anthony Braxtons kreative musikkmetoder), som inneholder elementer av jazz og folkemusikk. Som ung musiker fulgte han i fotsporene til Béla Bartók og György Szabados. Han er også involvert i å komponere scenisk musikk (blant annet med Josef Nadj). Og han har utgitt mer enn 30 CDer og LPer på selskap som Leo Records, Not Two, Creative Sources, Red Toucan, Ayler Records og Slam Productions. Han har spilt med musikere som Matthias Schubert, Tamás Geröly, Róbert Benkő, György Szabados, Tim Hodgkinson, Albert Márkos, P. O. Jørgens (Peter Ole Jörgensen), Jens Balder, Joe Fonda, Michael Jefry Stevens, Joelle Leandre, Hamid Drake, Herb Robertson, Frank Gratkowski og Charles Gayle, og han har skrevet nesten 150 komposisjoner for forskjellige ensembler.
I hans Tubass Quintet møter vi han som en av fire bassister sammen med Ervin Malina, Ernő Hock og Zoltán Csányi, pluss tubaisten Kornél Pápista, og vi får sju «strekk» komponert av Mezei. Innspillingen er gjort den 21. og 22. august 2018 i KCNS i Novi Sad i Serbia. Og for den som har stor sans for de dypere stemmene i jazzen og samtidsmusikken må dette være noe som nærmer seg det optimale.
Det er flere tuba og bassensembler som holder det gående rundt om i verden i dag. Men de fleste av dem oppholder seg adskillig nærmere de «oppgåtte stier» enn de fem bassistene vi møter her. De forskjellige bassene er fordelt utover i lydbildet, slik at vi med relativt stor letthet kan plukke ut hvem av de fire bassistene som spiller når, og hva de spiller. Og i midten befinner tubaen seg som et samlende element i musikken.
Dette er blitt en spennende plate, hvor bassistene skifter på med å spille med bue eller ikke, legge seg i front eller i bakgrunnen, og konversere på en spennende måte. Og hele veien er det elementer av fritt improvisert musikk, selv om «ideene» og «grunnlaget» er skrevet av Mezei.
Det er ikke ofte man utsettes for fire basser og en tuba, det må i så fall være det store prosjektet under Moldejazz i år, hvor årets Artist in Residence, Ellen Andrea Berg var på scenen med sitt kontrabassorkester med 13 kontrabassen og en oktobass. Og når fem såpass kreative utøvere får slippe seg løs, blir musikken både spennende og original.
Mye av musikken kan nok spores til de områdene av verden hvor musikerne holder til, både i små folkemusikkrelaterte sekvenser og i hvordan de samarbeider og legger seg solistmessig. Derfor er de også med på å fremme musikk fra et område hvor man ikke hører så mye musikalsk fra ellers. Og med såpass dyktige musikere på samme scene, med samme instrument, kreves det mye kreativ innsats fra musikerne for at dette skal fungere. Og når tubaen legger seg på et fire flate-spill og får med seg de andre i å «drodle» rundt det, blir dette virkelig spennende, som i slutten av førstesporet, «Hep 34»
Jeg synes samspillet, kreativitieten og lekenheten fungerer fint hele veien gjennom. Og vi får en spennende og annerledes plate som fascinerer, med et band som burde fungere som ei «kule» på enhver jazzsfestival.
Jan Granlie
Szilárd Mezei (b), Ervin Malina (b), Ernő Hock (b), Zoltán Csányi (b), Kornél Pápista (tuba)
