Trommeslageren Thelonious Sphere «T.S.» Monk III ble født den 27. desember 1949. Han er sønn av jazzpianisten Thelonious Monk, og han ble født i New York City, og begynte sin musikkarriere tidlig, og utviklet sitt spill gjennom 70-tallet. Monks skjebne ble beseglet da Art Blakey ga ham sitt første trommesett da han var 15, og begynte raskt å ta timer med Max Roach. Etter at han ble uteksaminert, ble han med i farens trio og turnerte med Thelonious Monk Trio til faren oppløste trioen i 1975. T.S. Monk brukte de neste årene på å spille med en rekke navn innenfor jazzen og r&b. Han spilte sammen med søsteren, Barbara, og på begynnelsen av 80-tallet dannet han sitt eget band, hvor han spilte trommer og opptrådte sporadisk som vokalist. Gruppens debutalbum kom i 1980 og fikk tittelen «House of Music», som inneholdt flere hits som plasserte seg på Billboard R&B-listen, inkludert «Bon Bon Vie (Gimme the Good Life)», med Monk på vokal, og «Candidate for Love».
Kort tid etter at faren døde i 1982, døde søsteren, Barbara, av kreft i 1984. For å hedre sin fars arv og støtte arbeidet med utdanning, opprettet han Thelonious Monk Institute of Jazz.
Nå har han gjort sin nye plate på det danske selskapet Storyville, etter flere plater utgitt på Mirage og Blue Note Records, og på den nye platen, samarbeider han med pianisten Helen Sung, tenorsaksofonisten Willie Williams, altsaksofonisten Patience Higgins, trompeteren Josh Evans, bassisten Kenny Davis og gitaristen Dave Stryker (som kun medvirker på åpningssporet), og vi får servert sju låter, hvor de åpner med T.S. Monks «Sierre», og vi befinner oss raskt i den amerikanske jazzen som man kan høre på ett titalls klubber rundt om i de store, amerikanske byene. Det swinger fint av låten, og de enkelte musikerne får vist seg fram slik de skal i en slik åpningslåt. Etter en relativt cool åpning, får vi et taktskifte som jeg ikke er helt sikker på om alle musikerne føler seg bekvemme med, men det tas snart ned igjen i Sungs helt ok pianosolo. Men dette er en låt som skifter i tempo i B-delen, og det blir et break som gjør, i alle fall denne anmelderen litt forvirret.
«Brother Thelonious» er skrevet av Helen Sung, og beveger seg litt nærmere «gamlefar» sjøl, men uten at de kommer altfor tett på. Her får trompeter Josh Evas vist seg fram i en solo som viser at han er en teknisk trompeter, og at han liker å spille mye og fort. Altsaksofonsoloen til Petience Higgins føyer seg godt inn blant mange andre som oppholder seg i be-bop-landskapet, før Sung tar det hele i land med fint spill.
Og slik fortsetter det gjennom de sju sporene. Vi får Randy Westons «Chessmen’s Delight» fra Westons innspilling «Jazz à la Bohemia» fra 1956, Miles Davis og Victor Feldmans «Seven Steps to Heaven», trompeteren Josh Evans «Earnie Washington», som også er en Thelonious Monk-hyllest og bassisten Jymie Merrits «Nommo», som tidligere er gjort av flere mestere i faget, blant andre Lee Morgan og Max Roach, før de avslutter med Randy Westons «Little Niles», som er med på Westons innspilling med samme navn fra 1958.
Hele veien leder Monk sine medmusikere gjennom låtene med stålkontroll. Han pisker musikerne fremover, omtrent slik Art Blakey gjorde det, noe som får alle til å yte sitt beste. Og jeg er overbevist om at publikum hadde noen strålende kvelder med denne spillesugne gjengen. For det er tydelig på spillet at musikerne koser seg i selskapet, og versjonen av «Seven Steps to Heaven» er strålende og pågående, og et stykke unna Miles Davis sine versjoner av låta.
Innspillingene er gjort i Marians Jazzroom i Bern den 24 åpril 2016 og i Ginny’s i Harlem den 7. mai 2014, og gjennomgående er det en typisk «live»-stemning over spillet. Musikken er akkurat passe «live»-løs, musikerne er avslappede og alt foregår i en typisk klubbatmosfære, som ofte kan høres ut som en jam session.
Jeg vet ikke hvordan og hvorfor innspillingen er havnet i København, men Storyville så nok muligheten av å tjene noen kroner på å utgi den unge Monk på plate, men kanskje like mye tenkte de at publikum burde få muligheten til å høre et sjeldent liveopptak med denne trommeslageren, noe han ikke hadde gjort siden 1992 med innspillingen «Take One».
Men hvis du er ute etter et konsertopptak med Monk jr. med hovedsakelig hard-bop-jazz i beste Blue Note-stil, så kan jeg mer enn gjerne anbefale denne utgivelsen. Det swinger godt av et velspillende «hold» som, tydeligvis, har studert sine forgjengere.
Jan Granlie
T.S. Monk (dr), Helen Sung (p), Willie Williams (ts), Patience Higgins (as), Josh Evans (tp), Kenny Davis (b), Dave Stryker (g)
