Tall Tales er et svensk musikkollektiv som blir ledet av trombonisten, komponisten og produsenten Arvid Ingberg. De har gjennom tre album og ei røys med singler utmerket seg med en særegen blanding av moderne popmusikk og instrumental jazz. De debuterte på plate i 2017 med albumet «GAMUT» på Prophone Records. Denne ble fulgt opp med «Birch Tree Mind» på samme selskap i 2018, før de nå kommer med «First Quarter», hvor Ingberg har komponert alle låtene, for dette store ensemblet.
De senere årene har det kommet en rekke ensembler som trekker jazzen mot pop og rock og omvendt. Ensembler som norske Jaga Jazzist, danske Blood Sweat Drum + Bass og mange flere, relativt unge band som makter å kombinere den «ungdommelige» musikksmaken med jazz. Og inn i dette markedet går også Tall Tales.
Vi får 11 komposisjoner som alle er basert på det kollektive. Så det er det istedenfor det solistiske som er bærekraften i bandet. Derfor kreves det også en masse energi og kraft for å få dette til å låte tøft nok. Og her synes jeg ofte feilen dukker opp i dette ensemblet. Det serveres fine melodier som ligger innenfor det poprelaterte og riffbaserte. Men det blir ikke nedlagt nok energi i musikken til at denne anmelderen lar seg overbegeistre. Men det gjelder heldigvis ikke for hele platen. I låten «Moving On» fungerer det fint. Her får vi også trombonen til Ingberg i en slags solistrolle. Men det improviseres ikke så mye. Det blir mer en slags «programmusikk», nesten som det var laget som soundtrack til en eller annen krim-serie på fjernsyn. Og det får også tankene til å bevege seg mot Miami («Miami Vice», kanskje), LA og raske biler, sol, lettantrukne damer og tøffe helter.
På et av sporene, den balladelignende «Hör du?» har de hanket inn den populære vokalisten Amanda Ginsburg, uten at hun blir satt på de store prøvene, og i «Song of the Forest» får vi en drivende og god tenorsaksofonsolo av Robert Nordmark.
Det er brukt mye reverb i produksjonen av platen, noe som gjør den litt «fremmed» for denne anmelderens ører, og trommene ligger ofte langt framme i lydbildet, nesten med en slags Phil Collins-lyd, noe som gjør musikken litt fjern fra den jazzen vi liker å lytte til.
Jeg kjenner ikke så godt til dette bandet fra før. Og kan hende låter de mesterlig i en livesituasjon. På plate synes jeg det mikses og styres altfor mye med reverb og andre lydregulerende tiltak, som gjør platen litt frustrerende å lytte til. I alle fall for en gammel jazzlytter som meg. Men kan hende klarer de å få et ungt publikum til å strømme til konsertene de gjør og kanskje de også liker det, og blir bitt av den samme sykdommen som så mange andre av oss som kalles jazz.
Jan Granlie
Arvid Ingberg (tb, keys, flh, dr, prog), Samuel Muntlin (ts, as), Erik Renöfält (g), Oscar Kalle Broberg (g), Alexander Markman (g), Petter Alin (g), Jonathan Lundin (b), Johannes Jareteg (p, rhodes, org), Rasmus Lindelöw (p), Ludwig Gustavsson (dr, perc), Simon Liljeblad (dr, perc), Jacek Onuszkiewicz (tp), Axel Fagerberg (alududr), Robert Nordmark (ts), Petter Olofsson (b), Adam Folkelid (p), Sebastian Ågren (dr), Amanda Ginsburg (v)
