Med sitt relativt provoserende navn, Tarbaby, som betyr noe sånn som enten deponering av kjernefysisk avfall, eller omtale av et barn ingen vil ha noe med å gjøre, har pianisten Orrin Evans, bassisten Eric Revis og trommeslageren Nasheet Waits, invitert altsaksofonisten Oliver Lake, trompeteren Josh Lawrence og perkusjonisten Dana Murray i 8’s Studio for å lage en innspilling de inn for lage en plate som blander «høy, frenetisk, aggressiv musikk i fri form (som noen i pressen har kalt musikken) med delikatesser av ren skjønnhet og deilige nyanser».
Musikken er laget av musikerne, inklusive to låter av Oliver Lake, legenden fra blant annet World Saxophone Quartet, Trio 3, Björk (!), Karl Berger, Borah Bergman, Marilyn Crispell, Archie Shepp, Material, James Blood Ulmer, Bennie Walace, Lou Reed og en rekke andre.
Og de starter med Trudy Pitts’ «Blessed Ones The Eternal», en seig blues, hvor Orrin Evans også fungerer som vokalist, og som han tidligere har gjort på platen med samme navn for noen år siden. En nydelig ballade som jeg mener burde passet perfekt til for eksempel Chet Baker. Dette er en låt som får oss til å senke skuldrene, og som er relativt langt fra «høy, frenetisk, aggressiv musikk i fri form» som trioen er kjent for. Nydelig!
Deretter følger Lakes «Bonu», som også er å finne på Lakes duoalbum «To Roy», som han gjorde i 2005 sammen med William Parker på selskapet Intakt Records. Og her er vi mer i det frie landskapet. Riktignok er Lake der med relativt «streit» spill, mens de andre «leker» seg rundt temaet på en fin måte, før vi får Lakes «Bumper», som han også gjorde med Trio 3 (med Reggie Workman og Andrew Cyrille) på platen «Visiting Texture» på Intakt Records i 2007. Dette er en låt hvor Lake får utfolde seg med relativt heftig altsaksofonspill. Men man kan høre at han ikke lenger er den samme, vitale og «sprelske» altsaksofonisten (han er snart 80 år). Men det spiller ikke så stor rolle, for bak ham får vi strålende spill av trioen, med Evans pianospill som førende, og med Revis og Waits som pågående medspillere. Særlig liker jeg Evans utsøkte spill her, og Revis sitt bass-spill ligger tett på pianospillet, mens Waits virkelig boltrer seg i bakgrunnen. Og her er det meste akkurat så fritt som jeg hadde ønsket meg.
Tittelsporet, «Dance Of The Evil Toys» er skrevet av Revis, og er en nydelig og drivende sak, hvor Josh Lawrence’ får lov til å vise seg fram. Her får vi også relativt friskt perkusjonsspill fra Murray, og det frittgående trompetspillet minner om det vi i sin tid fikk fra Roy Campell Jr. Litt tørt i tonen, men kreativt og fint. Dette er en drivende god låt, hvor trioen pluss gjester virkelig får utfolde seg.
Og slik fortsetter det med Revis’ «JRMJ» er en nydelig låt, som er adskillig mer tradisjonell i formen, og hvor det swinger upåklagelig og deilig fra trioen. Litt Monk, litt Byard, litt av de fleste tilbakelente pianistene fra 60-tallet, før det plutselig stopper opp, og stemningen endres totalt, fra det swingende til det eksperimentelle, og vi er over i Waits’ «KE-KELLI», som man også kan høre bruddstykker av på platen «Christian McBride’s New Jawn» på Mack Avenue fra 2018, hvor Waits spiller en viktig rolle.
I denne versjonen synes jeg Lakes altsaksofonspill fungerer perfekt sammen med trioen, og selv om låten er relativt oppstykket i flere sekvenser, fungerer det fint. Vi får alt fra det helt frie, via noe som kan gå inn i neo-bop-tradisjonen og helt ned til balladen (som kanskje er det vakreste på denne låta).
Deretter får vi Revis sin komposisjon «House of Leaves», fra hans plate «Slipknots Through A Looking Glass» på Pyroclastic Records fra 2020. Denne følger litt i sporene etter «KE-KELLI» med mye fritt spill, hvor «duellen» mellom Lake og Evans er med på å gjøre låten til en «fulltreffer», før vi får den kollektive «Paix», nok en fin og frittgående låt, hvor musikerne på mange måter tester ut hverandre og Lake, og det blir litt prøvende, men prøvende på en måte som fungerer. Jeg må innrømme at jeg synes det er deilig å høre musikere som dette som utfordrer hverandre, samtidig som de vil ha fram en kollektiv helhet. Det er ikke alltid det fungerer, men her synes jeg de får det til å gå opp i en fin helhet.
Så følger Lawrence sitt komponistbidrag i låten «Purple», hvor han fører an med mutet trompet, i en fin og neddempet låt, hvor trioen følger han helt til døra. Og bidraget til Lake er vakkert, og her låter det overhodet ikke som at han begynner å bli en litt for «voksen» mann, men en altsaksofonist i sin beste alder, før vi får den kollektive «Round Robin», hvor Lake virkelig er på hjemmebane. Vi får en intro hvor det smeller i veggene, før de skifter stemning en smule, men hvor man hele tiden ender i det samme, nesten «spastiske» landskapet. Her er samspillet mellom Evans og Lake formidabelt, og det hele er akkurat så fritt og fint som vi vil ha det.
Så av slutter de like godt med Price-låten «Sometimes It Snows In April», som er å finne på Price-albumet «Parade», og som også var soundtracket til filmen «Under the Cherry Moon». Men låten er ikke kun skrevet av Prince. Her bidro også duoen Wendy & Lisa. Men versjonen vi får fra denne gjengen skiller seg relativt mye fra funky Prince og Wendy (Melvoin) & Lisa (Coleman). Her får vi den i det særpregede landskapet hvor Tarbaby og Lake kjennetegnes fra. Det vil si en relativt fri tolkning, hvor, særlig, Orrin Evans’ pianospill overbeviser. Og med Lake som solist blir dette en nydelig versjon, og en fin avslutning på en overraskende, kreativ og fin innspilling.
Jan Granlie
Orrin Evans (p), Eric Revis (b), Nasheet Waits (dr), Oliver Lake (as), Josh Lawrence (tp), Dana Murray (perc)
