Den amerikanske pianisten og keyboardisten Ted Kooshian ble født i San Jose, California, og vokste opp i Bay Area og begynte å spille piano i 2. klasse. Han flyttet til New York City i 1987 og har siden den gang har han jobbet med Aretha Franklin, Chuck Berry, Edgar Winter, Marvin Hamlisch, Sarah Brightman, Blood, Sweat, and Tears og Il Divo. På Broadway har han vært med i store musikaler som Mamma Mia, The Lion King, Aida, Come Fly Away, Dirty Rotten Scoundrels og Spamalot. Han har spilt på Detroit Jazz Festival, Syracuse Jazz Festival, Sun Valley Jazz Festival og Clifford Brown Jazz Festival, samt festivaler i Tyskland, Estland, Litauen og Latvia. I tillegg til å lede sine egne grupper og prosjekter, har han vært medlem av Ed Palermo Big Band siden 1994. Siden 2012 har han spilt solopiano fem kvelder i uken på Center Bar, en etasje under Jazz at Lincoln Center i The Time/ Warner-bygningen på Manhattan.
På sin nye plate, «Hubub!» har han samlet et swingende band bestående av trumpeteren og flygelhornisten John Bailey, tenorsaksofonisten Jeff Lederer, bassisten Dick Sarpola og trommeslageren Greg Joseph. I tillegg har han invitert med vokalisten Jim Mola, fiolinisten Katie Jacoby, cellisten Summer Boggess og perkusjonisten David Silliman i de låtene hvor det passer med litt utvidet besetning.
Og de starter med tittelsporet, «Hubub!», som er en drivende og god låt i 50/60-tallstapping, som minner om mye av det vi i sin tid fikk på plater fra Blue Note og andre selskaper «over there» på den tiden. Vi får fine solistbidrag fra de fleste i den faste kvintetten, med Kooshian som førende.
«Wandelen» er en gospel-aktig låt, som gir musikerne god plass til å uttrykke seg solistisk, og man kan nesten høre at komponisten har hatt en lengre periode på Broadway. Men låta kunne mer enn gjerne vært gjort av Horace Silver og Art Blakey på deres samarbeid på 60-tallet, men soliene, blant annet fra Lederer tyder på at vi er mye nærmere vår tid, før vi får «Sparkplug – She Came to Play», som starter med spennende pianospill, hvor Kooshian imponerer i første del, før de går inn i en neo-bop-sekvens og det hele svinger upåklagelig og fint. Låten er basert på standarden «Stella by Starlight», men bandet tar låten adskillig lengre enn den gamle «slägeren». Nok en fin solo fra Leberer, mens jeg kanskje synes pianospillet blir litt for statisk etter min smak mens de andre har solier. Men når han får være solist selv, eller i ensemblespillet, låter det strålende
Deretter får vi Leonard Bernsteins «Somewhere». He fremføres den gamle «slägeren» relativt «etter boka», men, heldigvis er solistene med på å gjøre den til noe mer enn bare en standardløsning. Og bass-soloen er fin! Så får vi Kooshians «Schiermonnikoog», som åpner med trommesolo, og som utvikler seg til en låt som svinger deilig i noen fine solier, blant annet fra Bailey og Lederer, som går rett inn i det beste fra den gode, gamle Blue Note-katalogen.
Så følger Kooshians hurtige «Tornetto», som er bop slik god bop skal være, før vi får Kaashans «Hymn For Her» som har fått tekst av Judy Barnett. Her får vi et litt annet lydbilde, i og med at vi får Jim Molas vokal, pluss både fiolin og cello. Men Mola er en vokalist som legger seg fint inn i samme landskap som Gregory Porter og de andre mannlige vokalistene som har idealene sine hos blant andre Frank Sinatra. Dette er en litt pompøs låt som sikkert passer fint på et show på Broadway, og som variasjon er det ok også her, men den bryter mye av den gode stemningen fra de foregående låtene litt for mye, etter min smak.
«Dessert Island Tracks», er noe helt annet enn det man skulle tro om den kom fra en som hadde vært alene på en øde øy i lang tid. For dette er en spenstig og lystig låt som gir lytteren litt latin-følelse. Også her får vi en «sprek» tenorsaksofonsolo fra Lederer, hvor han virkelig får «tatt løs», før v får den fine «Space Train», som starter rolig, før det går fortere og fortere, før trommeslageren tar det ned i en ettertenksom trommesolo, før de er over i en fin balladelignende sekvens med fint trompetspill og et komp som henger fint med.
Så går vi mot slutten med «McQueen», som igjen endrer lydbildet. Her får vi både el.piano og el.bass pluss ekstra perkusjon, og jeg får en mistanke om at denne er tilegnet Steve McQueen og filmene han gjorde på 70-tallet. Men det blir helt ok resultat ut av det, men et riffaktiv spill i piano, bass og trommer, mens blåserne legger seg litt svevende på toppen, før det «flater» litt ut, med mye reverb i tenorsaksofonen og vi er et godt stykke inne i jazzrock-verdenen, før de avslutter med «Shatner», hvor det også er el.piano og el.bass pluss ekstra perkusjon, og er en låt som også skiller seg klart ut fra de tidligere mer bop-relaterte låtene. Men her fungerer det bedre enn i «McQueen», siden blåserne ikke blir pålagt en masse ekko og kunstige pålegg. Men jeg forstår egentlig ikke hvorfor Kooshian ikke kunne gjort dette til en plate hvor han og musikerne holdt seg innenfor samme stilart hele veien. For de første ni låtene låt upåklagelig bra, men så får vi nesten 70-talls filmmusikk av McQueen og Star Trek-utgaven i de to siste.
Men stort sett er dette blitt en hørverdig plate, som fungerer klart best i de låtene som kunne gått rett inn i Blue Note-katalogen (og lignende) fra begynnelsen av 60-tallet. Det er der denne gjengen gjør seg best. Så får jeg skylde på meg selv, at jeg har problemer med mye av jazzrocken.
Jan Granlie
Ted Kooshian (p, el.), John Bailey (tp, flh), Jeff Lederer (ts), Dick Sarpola (b), Greg Joseph (dr), Jim Mola (v), Katie Jacoby (vio), Summer Boggess (c), David Silliman (perc)
