Trommeslageren Øyvind Skarbø har de senere årene vært opptatt med sitt prosjekt Skarbø Skulekorps. Og i det dette frittgående jazzkorpset legger vekk uniformer og fanen, og slutter å gå i takt, er han i gang med sitt nye, kreative prosjekt, som har fått navnet Telehiv.
I dette prosjektet møter vi han sammen med Benedicte Maurseth på hardingfele, Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon, Joel Ring på cello, Håvard Aufles på synthesizer og Ola Høyer på kontrabass.
De starter med «Kleshas», og selv om musikken til Skarbø Skulekorps kan gjenkjennes, er det allikevel annerledes. Det kan selvsagt skyldes musikerne også, men jeg føler at vi helt fra start får musikk som tar Skarbø sine ideer videre fra skulekorpset. Åpningssporet er en fin låt hvor Myhre Olsens saksofon nærmest svever over kompet sammen med hardingfela til Maurseth. Dette er to av våre dyktigste og mest kreative utøvere på hvert sitt instrument, som fungerer utmerket sammen i denne låten, mens bakgrunnen drives fint framover av cello og bass og med trommene som en fin drivkraft bakerst.
Deretter får vi låten «Hæwwa», hvor stemningen endres kraftig, og er en slags duvende sak med kontrabassen langt framme i lydbildet, mens altsaksofonen får boltre seg over et slags Don Cherry-landskap, fra hans aller seneste utgivelser. Men etter hvert brytes «harmonien» litt og synthesizeren blir et slags bindeledd mellom Myhre Olsen og «Don Cherry-landskapet».
Men i Skarbø sin musikk går man ikke inn i en stemning og blir der altfor lenge. Her endres stemningen til å bli nesten «mystisk» i B-delen, hvor Høyers fine basstone får dominere en stund i noe som (nesten) kunne vært gjort av Charlie Haden, over et fint synthesizer-komp.
Så følger «Junto», med saksofon og hardingfele i introen, før kapellmesteren legger seg på og vi får en drivende og fin låt hvor den frie improvisasjonen blandes fint med det rytmiske underlaget, og Aufles sin synthesizer pusher og sparker Myhre Olsen inn i et ytterst friskt landskap. Og selv om det er fritt og freidig, svinger det godt, og bakgrunnen er tatt og fin under saksofon og hardingfele.
Deretter følger den kollektive «OK, greit», som starter med fingerspill over en tone i celloen, før vi får spennende hardingfelespill, og nok et bevis på at Skarbø ikke gidder å holde på i samme landskap altfor lenge. For her er det fri improvisasjon som hele tiden endrer seg, og vi blir sittende litt å lure på hvor bandet egentlig vil. Aufles tar litt grep om situasjonen, men før det skjer noe mer, så er låten slutt. Og her mener jeg de kanskje kunne ha gjort adskillig mer ut av situasjonen, men som samtidig skaper et slags brudd, og vi, som lyttere, må stoppe opp og følge nøye med i hva som foregår, før de er over i «Men altså», hvor vi får et slags folkemusikkpreg over Maurseths åpning. Og nettopp med å hente inn denne fantastiske hardingfelemusikeren i prosjektet, vil jeg påstå har vært med på å gjøre dette til et ytterst spennende prosjekt. Og sammen med Myhre Olsens saksofon er det disse som skiller dette prosjektet mest fra skulekorpset.
Dette er moderne, eksperimentell, norsk folkemusikk på sitt beste, spennende, utfordrende og intenst, selv om musikken er åpen. Her skjer det utrolig mye spennende i bakgrunnen som det er verdt å få med seg, og låten skifter stadig karakter, selv om grunnstammen er den samme.
«Winter Olympics 1989» er et tenkt scenaro, ganske typisk for Skarbø, for det året var det ikke vinter-OL. Det var derimot året før i Calgary i Canada. Men det spiller ingen rolle for Skarbø. Han lager like godt sitt eget OL, på samme måte som det frittgående skulekorpset. Og om dette er den tenkte åpningslåten, eller en slags oppsummering av den norske innsatsen i disse olympiske lekene, så er jeg kke sikekr på om det gikk helt godt for Norge. De starter med en fri intro, før de er over i noe som kanskje kunne vært brukt som «soundtrack» for et sammendrag av «lekene». Dette er blitt en fin jazzlåt, nesten i et AACM-landskap, med fint bass- og trommespill som grunnbase, og med saksofon og hardingfele i front. Og Myhre Olsens solo på sopransaksofon blir veldig nær og fin i lydbildet, over synthesizer og bass og trommer.
Så avslutter de med den fine balladen «Knut», hvor vi først får temaet i synthesizeren, før cello, saksofon og hardingfele kommer inn, og vi får en deilig avslutningslåt.
Etter å ha fulgt Skarbø Skulekorps gjennom flere år, både på konserter og platene Skarbø Skulekorps (2019), Dugnad (2021) og Innesko (2023), synes jeg Skarbø har tatt store steg musikalsk, og i Telehiv har han kommet opp med mange gode ideer som gjør denne utgivelsen til en fin og spennende opplevelse.
Jan Granlie
Øyvind Skarbø (drums), Benedicte Maurseth (hardanger fiddle), Martin Myhre Olsen (alto saxophone, soprano saxophone), Joel Ring (cello), Håvard Aufles (synthesizer), Ola Høyer (double bass)
