Terence Blanchard ble født den 13. mars 1962 i Louisiana, og er en amerikansk trompetist som leder flere forskjellige grupper. Han er også en komponist som er blitt nominert til en Golden Globe på grunn av at hans musikk er blitt brukt i en rekke forskjellige filmer. Siden han dukket opp på scenen for første gang i 1980 sammen med Lionel Hampton Orchestra og en kort tid etterpå sammen med Art Blakey og gruppen Jazz Messengers, har han vært en svært synlig skikkelse i det amerikanske jazzmiljøet. Han har spilt inn flere prisbelønte album, og han har turnert rundt i store deler av verden med sin musikk.
Han ble født i New Orleans, som det eneste barnet til foreldrene Wilhelmina og Joseph Oliver Blanchard, som var deltids-opera sanger samtidig som han jobbet for et forsikringsselskap. Terence begynte å spille piano da han var fem år og begynte å spille trompet da han hadde fylt åtte etter å ha hørt Alvin Alcorn. Han spilte trompet sammen med barndomsvennen Wynton Marsalis på diverse sommerkurs, men han viste ingen reelle ferdigheter på dette instrumentet. Så, mens han gikk på high school, begynte han å studere ved New Orleans Center for Creative Arts (NOCCA) under ledelse av Roger Dickerson og Ellis Marsalis. I 1982, inviterte Wynton Marsalis Blanchard til å bli med i Art Blakey’s Jazz Messengers – og fram til 1986 var Blanchard bandets trompetist og musikalske leder. Med Blakey som medleder av en kvintett med saksofonist Donald Harrison og pianist Mulgrew Miller, kom Blanchard til å bli en fremtredende og viktig skikkelse innen jazzmusikken i løpet av 80-årene. I 1990 valgte han å satse på en solo-karriere.
Blanchard har spilt inn flere prisbelønte album for flere selskap, blant annet Columbia, Sony Classical og Blue Note, blant annet albumene «In My Dempet», «Romantic Defiance» (1995), «Let’s Get Lost» (2001) og «Flow» (2005), som ble produsert sammen med Herbie Hancock, og som de fikk to Grammy-nominasjoner for.
Hans CD «Let’s Get Lost» fra 2001 er hans største kommersielle suksess frem til dags dato. Denne CDen har flere nye arrangementer av forskjellige klassiske låter som ble skrevet av Jimmy McHugh og fremført av hans egen kvintett sammen med de ledende kvinnelige vokalistene i jazzen: Diana Krall, Jane Monheit, Dianne Reeves, og Cassandra Wilson. I 2005 vant Blanchard en Grammy Award innen kategorien Best Jazz Instrumental Album for sin deltakelse på McCoy Tyner’s «Illuminations». Dette var en pris han delte med Gary Bartz, Christian McBride og Lewis Nash.
På «Breathless» får vi han i et slags rock/pop-jazz-landskap som er perfekt produsert for amerikanske radiostasjoner. Han spiller helt ok trompet, og på «Breathless» har på mange måter tatt musikken til Miles Davis videre inn i pop-verdenen, uten at man skal la seg fascinere altfor mye av det.
Dette er musikk som er beregnet for de amerikanske radiostasjonene, men Blanchard har en politisk mening med utgivelsen, og tittelen. «Breathless» kommer fra de siste ordene Newe Yorkeren Eric Garner sa, da han ble arrestert noe som endte i en tragisk og mye omdiskutert død. De siste ordene Garner sa var «I can’t breath!».
Det hele starter med den velkjente partylåta «Compare To What» som vi kjenner fra Les McCann og Eddie Harris’ «Swiss Moment», hvor han har med vokalisten PJ Morton, som synger på en måte som Stevie Wonder ville ha likt. Og derfra og ut, gjennom 13 spor får vi glatt, tidsriktig og til tider relativt kjedelig trompetspill, som jeg synes sparker altfor mye ut i løse lufta. Verst blir det kanskje i Hans Williams gamle låt «I Ain’t Got Nothin’ But Time, hvor PJ Morton forsøker seg på nytt. Booring synther og en noe patetisk og glatt fremførelse. Mange vil kanskje sammenligne noe av musikken hans med noe av det vi i de senere årene har fått fra blant annet norske Mathias Eick, men i motsetning til Eicks plater og konserter, så er medspillerne her altfor kjedelige og kommersielt rettet. Hos Eick vet musikerne å sparke fra, her henger beina og dingler i løse lufta!
Jeg synes heller ikke låtmaterialet, som i hovedsak er skrevet av Blachard, holder den kvalitet man kan ønske seg av en musiker som jevnlig blir hyllet som Miles Davis’ arvtager.
Med unntak av åpningssporet, «Compared To What», blir dette altfor mye flørting med hip-hop-formatet, samtidig som man vil være så «smooth» at det ikke berører en eneste amerikansk husmor mens hun nyter formiddagschampagnen, noe som igjen fører til en musikk som ikke rører denne anmelderen en eneste kalori. Livet er altfor kort til å bruke tid på intetsigende musikk som dette!
Jan Granlie
Terence Blanchard (tp), PJ Morton (v), Fabian Almazan (p), Charles Altura (g), Donald Ramsey (b), Oscar Seaton (dr)
