Den norske trommeslageren og perkusjonisten Terje Isungset, er en naturens mann. Hans trommer og perkusjonsinstrumenter består i stor grad av metall, trær og stener han har funnet ute i naturen, og da helst fra området rundt hans fødested Geilo, et godt stykke inne i den norske fjellheimen. I tillegg benytter han seg av andre naturelementer i musikken, som på denne platen, hvor opptak av sildrende vann er hentet fra Aurlandsfjellet, Gullfjellet og Damsgårdsfjellet. Og vann skulle den gode perkusjonisten være mer enn vant til, siden han til daglig holder hus i Bergen, hvor det fra tid til annen «ramler ned» litt vann i løpet av et år. Og som om ikke det var nok, så spiller han også munnharpe og bukkehorn i tillegg til trommer, perkusjon og cymbaler.
«Sildrande» er i hovedsak tatt opp på USF Verftet i Bergen den 21. april 2018, mens et «strekk», «Turke» er tatt opp på Vossa Jazz året før, nærmere bestemt den 9. april 2017. Og med seg til å fremføre dette verket hadde Isungset samlet en stor del av kremen blant norske jazzmusikere, pluss svenske Mats Eden, fra det svenske bandet Groupa, som Isungset er med i, som bidrar på viola d’amore, fiolin og hardangerfele. Ellers møter vi Arve Henriksen (tp, elec), Morten Qvenild (hyperpiano, pump organ), Sissel Vera Pettersen (v, elec, s), Gunnar Halle (tp, aquarium, v), Mats Eilertsen (b), Nils Økland (vio, hardangervio) og Eden ved siden av Isungset som i hovedsak tar seg av naturelementene, munnharpe og music box). All musikken er skrevet av Isungset, og for den som går inn i dette «verket» kan jeg love en deilig tur ut i naturen, uten at man hverken trenger å bli våt, svett eller andpusten.
Terje Isungset er en musiker man først la merke til i duoen Isglem sammen med saksofonisten Karl Seglem på slutten av 80-tallet og deres første plateinnspilling, «Rom» på NorCd i 1991. De senere årene har man først og fremst lagt merke til han på grunn av hans mange is-prosjekter, hvor alle instrumenter blir laget av is. Og før det gjorde han et prosjekt med spesiallagde glassinstrumenter fremstilt på et glasskunstmakeri i Tallinn, hvor han og Arve Henriksen utarbeidet et spennende, musikalsk prosjekt.
Og hele tiden har naturen vært viktig for Isungset. Musikken er hele veien preget av hans nære forhold til den norske naturen, og den norske folkemusikken, som i tredjesporet, «Sky», hvor Qvenilds pianospill har mye folkemusikk i seg, og kunne nesten vært tatt rett ut av en av komposisjonene til Edvard Grieg. Mye folkemusikk er det også i fjerdesporet, hvor Arve Henriksens trompet og Sissel Vera Pettersen tar oss med langt inni skogen og opp på de nakne viddene på Hardangervidda. Her spiller også Mats Eilertsen en viktig rolle med sitt bass-spill, som sammen med de to forannevnte gjør denne låta til en perle.
Og slik går hele platen. Det er hele veien sterke inspirasjoner til den norske naturen, uten at det dermed blir norsk folkemusikk. Dette er Isungset-musikk, godt hjulpet av utmerkede medmusikanter.
Det blir noe helt spesielt over musikken til Isungset siden han ikke bruker «standard» trommesett eller perkusjon som mange andre. Det blir noe veldig norskt over det som fascinerer en utflytta nordmann, og jeg gleder meg til å spille denne musikken for noen av mine danske venner og høre hva de har å si om saken. For dette er musikk man ikke hører andre steder enn i Norge (og delvis i Sverige når Isungset spiller med bandet Groupa).
Stjernelaget av musikere som var samlet på scenen i USF og på Vossa Jazz, følger Isungsets ideer til punkt og prikke, og bidrar både med strålende ensemblespill og solistbidrag. Hør for eksempel på Morten Qvenilds pianospill i «Elv». Nydelig, også hvordan soloen glir inn i ensemblespillet og en av hardingfelespillerne.
Dette er rett og slett blitt en plate med fornya norsk folkemusikk, og et verk som henger godt sammen fra start til mål. Alle musikerne bidrar til suksessen med lydhørt og vakkert spill, og kanskje er dette den mest gjennomførte og helhetlige plata til Isungset til nå.
Så får vi bare håpe at dette prosjektet kan leve videre på konsertscenen, og at det ikke ble et prosjekt som etter noen få konserter og plate, blir puttet ned i en skuff og glemt. For dette er norsk musikk som på sin helt egen måte er universell og flott, og som mange rundt om i verden bør få lytte til.
Jan Granlie
Terje Isungset (dr, perc, mouth harp, music box), Arve Henriksen (tp, elec), Morten Qvenild (hyperpiano, pump morgan), Sissel Vera Pettersen (v, elec, s), Gunnar Halle (tp, aquarium, v), Mats Eilertsen (b), Nils Økland (vio, hardangervio), Mats Eden (viola d’amore, vio, hardangervio)
