Et av de sprøeste prosjektene i norsk jazz kom for 27 år siden, da duoen Isglem slapp sitt første album, «Rom» i 1991. Her fikk vi høre to av norsk jazz’ største opprørere, to som ikke brydde seg om formaliteter og å oppføre seg som alle andre musikere. Jeg husker jeg hørte dem på konsert på Nattjazz i Bergen, i det gamle, salige Studentsenteret, en fullstendig vill og gal konsert, hvor de to gjorde akkurat som de ville, og ikke brydde seg et sekund om omgivelsene. Og siden har jeg prøvd å følge de to originale musikerne så godt det har vært mulig, både gjennom Isglems produksjoner og alle de andre prosjektene de har vært med på.
Og i dag, 18. august, slipper de like godt sin femte produksjon som duo. En begivenhet som bør feires med boller og brus og det som verre er.
Dette er to musikere som har et sterkt og nært forhold til den norske folkemusikken. Saksofonisten og bukkhornspilleren Karl Seglem har hatt den lokale folkemusikken fra sitt hjemsted, Årdal, innerst i Sognefjorden, som inspirasjonskilde på så godt som alle sine plater (ca. 36 i tallet), enten det har dreid seg om debutplaten «Poems for Trio» (1988), samarbeidet med Hardingfelespilleren Håkon Høgemo og Isungset i trioen Utla, sammen med forfatteren Jon Fosse eller i hans mange, egne prosjekter.
Terje Isungset, fra Geilo, har skaffet seg et navn blant annet på grunn av hans originale trommeoppsett. Her snakker vi ikke Gretch eller andre amerikansk ferdigproduserte saker. Hans trommesett ser som oftest mer ut som en speiderleir langt inne i Jotunheimen, eller som oppstarten til et St. Hans-bål. Andre ganger opererer han med instrumenter laget av is, mens han også har gjort prosjektet «World Of Glass», hvor instrumentene var laget av glassblåsere fra Tallinn. Han er en av Skandinavias mest originale trommeslagere og perkusjonister, noe blant annet den svenske gruppen Groupa har erfart gjennom et årelangt samarbeid.
Sammen lager de to en helt særegen musikk, som befinner seg i skjæringspunktet mellom frijazz, samtidsmusikk og folkemusikk.
Men det som gjør Isglem til noe mye mer enn en slags billigkopi av Seglems (eller Isungsets) andre band, er at musikken her befinner seg i et adskillig friere landskap enn i deres andre prosjekter. Isglem har blitt et slags friområde for de to, hvor de kan ta ut frustrasjoner og gleder, som de ikke føler de kan gjøre i de andre sammenhengene vi møter dem.
Mesteparten av musikken er fritt improvisert, og det er ikke vanskelig å høre at dette er musikere som både kan sin moderne jazzhistorie, og som kjenner hverandre godt.
Gjennom 12 låter improviserer de fram alt fra de sarteste temaer og improvisasjoner til frijazz som like gjerne kunne vært gjort i New Yorks loftsetasjer på 60-tallet. Hør for eksempel på fjerdesporet «Jazzlønsj», som like gjerne kunne vært en duo mellom Albert Ayler og Andrew Cyrille. Mens på den sjuende låta «Jazzlønsj», høres Seglems saksofonspill ut som et kirkeorgel…
«Isglems 5te» er rett og slett blitt en flott innspilling, som viderefører og videreutvikler det vi tidligere har fått på fire album fra disse to urokråkene.
Jan Granlie
Karl Seglem (ts, goat horn, antilope-horn, v), Terje Isungset (dr, perc, goat horn, v)
