Den norske trommeslageren og perkusjonisten Terje Isungset, som gjerne lager sine instrumenter av is, glass, stein eller trær, har vendt tilbake til så streit perkusjon som overhode mulig som man kan regne med å få fra den mannen, sammen med den hjemvendte trønderen, saksofonisten og vokalisten Sissel Vera Pettersen, som har holdt hus i København i 16 år. Disse to har satt hverandre stevne i studio, og den originale og flotte musikken kan høres på deres nye plate «Oase», som så vidt jeg vet, er deres første samarbeid.
Isungset har vi hørt siden slutten av 70-tallet, da han blant mye annet, jobbet duo med saksofonisten Karl Seglem i duoen Isglem, men som de senere årene har ofret seg for sine mer spesielle is- og glassprosjekter. Samtidig som han hele tiden har laget sine helt særpregede perkusjonsinstrumenter av stein og trær fra hjemstedet Geilo, midt inne på Hardangervidda.
Pettersen har de siste årene være med i Marilyn Mazurs store kvinneband, samtidig som hun har gjort plater med blant annet Mikkel Ploug og Joachim Badenhorst i bandet Equilibrium, og på flere konserter de senere årene i duo med gitaristen Lionel Loueke.
Så vidt jeg vet er det første gang de to går i studio sammen for å lage noe som duo. Mesteparten er gjort i Lærdal Lydstudio den 14. desember i 2014, mens Pettersen har lagt på noe man følte manglet, senere i The Village Studio i København, hos Thomas Vang, den 11. mai i år.
Vi får ti låter eller strekk, hvor det er lett å ty til flosklene om den norske jazzen, om at den minner om fjell og fjord, snø og vidde, og alt som har med norsk naturen å gjøre.
Alle ti strekkene er relativt løse i «snippen». Isungset har lagt ut en del rytmiske og melodiske strekk, som Pettersen har hengt seg på, utfylt og gjort fullverdige.
Og det har unektelig vært en suksess. Pettersens vokal er som ei budeie som lokker på kyrne, særlig i andresporet «Aerial», under Isungsets rytmiske og drivende perkusjon. I tredjesporet, «Oase», får vi Pettersens vokal som en stilleflytende bekk om våren, sammen med enkel og raffinert elektronikk over Isungsets enorme stortrommelyd og smakfulle steinperkusjon.
Og slik fortsetter det. Steinperkusjonen slik Isungset gjør det er det, så vidt jeg vet, bare han som gjør i hele verden. Og det låter originalt og fint hele veien. Og perfekt til nesten hvilken som helst, norsk naturfilm som vil bli laget framover.
Mange trekker gjerne sammenligninger til naturen i Jan Garbareks musikk. Hos Pettersen og Isungset får vi den norske naturen rett inn i stua på en helt annen måte. I femtesporet, «Jorden», synes jeg vi kan merke det spesielt. Med Pettersens ordløse sang, som ligger tett på den norske folkemusikken, og Isungsets løse perkusjonsspill.
I det hele tatt er dette blitt en nesten usigelig vakker plate, hvor Isungsets originale perkusjon koblet opp til Pettersens fine sang, fløytespill og elektronikk, skaper en trolsk og vakker stemning, som på mange måter kan inngå som en del av den nye, norske folkemusikken. Strålende!
Jan Granlie
Sissel Vera Pettersen (v, fl, elec), Terje Isungset (dr, perc, mouth harp, rams horn)
