Gitaristen Terje Rypdal har, siden han startet sin løpebane innenfor jazzen i 1968, vært en banebrytende musiker som gang på gang har gitt publikum strålende plater og konserter.
Han startet som en Hank Marvin-inspirert gitarist i popbandet The Vanguards, men i 1968 ble han med i Jan Garbareks band og senere i George Russells sekstett og orkester. Et viktig øyeblikk i hans musikalske karriere kom i 1969, da han medvirket på freejazz-festivalen i Baden-Baden i Tyskland, hvor han var med i et band ledet av trompeteren Lester Bowie. Han har komponert for større orkestre, gjort filmmusikk og en rekke strålende plateinnspillinger innenfor det nyere jazzsegmentet. Det startet med platen «Bleak House» (Polydor, 1968), før han kom inn i stallen til Manfred Eicher på ECM i 1971, og utga platen «Terje Rypdal» (som for øvrig nylig ble relansert i ECM-serien Toughstones). Etter disse to er hans seneste, «Conspiracy» hans 28. utgivelse i eget navn, pluss at han er å finne på en rekke plater med The Vanguards (den første, «Hjemme igjen» fra 1965), Lester Bowie, Jan Garbarek, George Russell, poeten Jan Erik Vold, John Surman, Palle Mikkelborg (blant annet den strålende «Waves» fra 1977), Michael Mantler, Edward Vesala, Barre Phillips, med trioen Chasers (med de to utsøkte albumene «Chasers» (1985) og «Blue» (1987) med bassisten Bjørn Kjellemyr og trommeslageren Audun Kleive), med Ketil Bjørnstad, Tomasz Stanko, The Hilliard Ensemble, Bergen Big Band (den utmerkede «Vossabrygg» fra 2006), Michael Galasso og Paolo Vinaccia. I tillegg er han også å høre på album med The Dream, trioen Min Bul, med Krzystof Penderecki, Don Cherry & The Eternal Rhythm Orchestra, Karin Krog, Jan Garbarek med flere på «Popofoni», Per Elvis Granberg og The New Jordal Swingers (!), Pål Thowsen & Jon Christensen, Egil «Bop» Johansen, med Masqualero i et liveopptak på samleplaten «Nattjazz 20 år», med Audun Kleive, Secret Garden, Øystein Sunde, Helen Davis, Ronni Le Tekrø og mange flere.
På sin nye utgivelse, «Conspiracy», samarbeider han med keyboardist Ståle Storløkken, bassist Endre Hareide Hallre og trommeslageren Pål Thowsen. Vi får seks komposisjoner av Rypdal, og fra starten på åpningssporet, «As If The Ghost … Was Me?» til de avrunder med «Dawn», er dette Rypdal og hans musikalske venner på sitt aller beste.
Jeg har de senere årene savnet litt av det litt svevende gitarspillet til Rypdal, som har vært hans «varemerke» og «fingeravtrykk». Men her får vi det igjen, omtrent som han har bestemt seg for at her skal vi tilfredsstilles fullt ut. Hans spill er tilbakelent og deilig, samtidig som det er en energi i det han gjør som er overraskende fint.
Og med «den nye», i alle fall for meg, bassisten Endre Hareide Hallre, som virkelig presenterer seg i andresporet «What Was I Thinking» og i fjerdesporet «By His Lonesome», har han funnet en bassist som fungerer omtrent like godt i helheten som Bjørn Kjellemyr gjorde i Chaser-trioen. Og at han nå har gjenopptatt samarbeidet med Pål Thowsen er strålende, for Thowsen er en trommeslager, som med sitt distinkte spill, passer perfekt inn i Rypdals «svevende» gitarspill, både som kontrast og brobygger.
Og sistemann, keyboard-magiker Ståle Storløkken, som har spilt fast med Rypdal de senere årene, har han med en keyboardist som fyller akkurat der han skal i denne sammenhengen. Hør bare på hans keyboardspill i femtesporet «Baby Beautiful»! Helt ulikt det vi er vant til å høre fra «Stoken», men ytterst vakkert!
Sammen har de fire laget, kanskje, Rypdals fineste plate siden «Chaser» i 1985. Han har den totale oversikten over musikken, og med dette «holdet» av samarbeidspartnere, føler jeg han har funnet tilbake der han gjør seg best. Svevende, deilig og nydelig «strengeleik» sammen med utmerkede musikere, hvor Hareide Hallre er den store overraskelsen.
Anbefales på det sterkeste!
Jan Granlie
Terje Rypdal (g), Ståle Storløkken (keys), Endre Hareide Hellre (b), Pål Thowsen (dr, perc)
