I trioen The Attic, møter vi en gammel kjenning, nemlig den portugisiske saksofonisten Rodrigo Amado, som vi tidligere har hørt både live og på plate med Joe McPhee, Kent Kessler, Chris Corsano og med hans Motion Trio.

Nå er han på banen igjen i trioen The Attic, sammen med bassisten Goncalo Almeida og trommeslageren Onno Govaert, som vi også kjenner fra samspill med pianisten Kaja Draksler.

Vi får tre komposisjoner, som de tre har laget i fellesskap, og innspillingen er gjort på Summer Bummer-festivalen i Antwerpen den 26. august i 2018.

Rodrigo Amado er en saksofonist som går inn i det moderne jazzlandskapet, men like mye med røtter tilbake til 60-tallet og saksofonheltene fra den tiden. Almeida har en litt skarp tone i bassen, som (nesten) er like syngende som Arild Andersens, men på en helt annen, og ikke like sjarmerende måte. Den blir rett og slett for dominerende i lydbildet, og kunne med fordel vært neddempet, både på platen og, kanskje ikke minst, på konserten musikken er hentet fra. Govaert føyer seg godt inn i den store gjengen med moderne, litt løse trommeslagere, som følger tradisjonen etter for eksempel Jon Christensen og de gutta som ikke var like presise hele tiden.

Det er utvilsomt Amado som trekker det tyngste lasset her. Hans tenorsaksofonspill er fyldig og tøft, og improvisasjonene hans er fremragende. Ikke ulikt noe av de friere vi har hørt fra Sam Rivers.

Coveret på platen indikerer en slags falsk strandidyll en dag med smul sjø og blå himmel. De tre personene i front er fake. Men det er ikke mye fake med den musikken som serveres. Dette er bunn solid jazz i det moderne landskapet, som mest kan nytes på grunn av saksofonen og trommene. Bassisten spiller også upåklagelg, men jeg blir litt stressa av basslyden, noe som forstyrrer litt av gleden med albumet.

Jan Granlie

Rodrigo Amado (ts), Goncalo Almeida (b), Onno Govaert (dr)