Tenk deg: de to ti år gamle tvillingbrødrene Jim og Craig, som står nervøst i døråpningen til Palms Cafe i Edmonton i Canada, en varm sommernatt i 1979. Faren deres har tatt dem med på deres første konsert med instrumentene de håper å spille når de begynner på ungdomstrinnet til høsten. Ingen av dem har noen anelse om hva de skal oppleve, men spenningen i rommet sier sitt: de er inne på noe spesielt. «Alt jeg husker er kraften til trompeten og den utrolige hastigheten og energien som bandet opptrådte med», minnes Jim. Bandet de hørte var trompeteren Woody Shaws kvintett: en gruppe som for alltid ville prege brødrene Brenan. De har forsøkt å gjenskape den musikalske energien de opplevde den kvelden i hele sin musikalske karriere. Etter å ha spilt sammen med musikere som Maynard Ferguson, Randy Brecker, Geoff Keezer, Sam Rivers, Bob Brookmeyer, Curtis Fuller, Slide Hampton og Kenny Wheeler med flere, har trombonisten Craig og tenor- og sopransaksofonisten Jim Brenan etablert et solid rykte som et par dynamiske og dyktige musikere, som alltid søker nye musikalske utfordringer som presser dem til deres kreative grenser.
De har gjort flere plater sammen og spilt en rekke konserter. Og nå er du ute med sin seneste produksjon, Valley Of Silence. På denne utgivelsen har de med seg alt- og barytonsaksofonisten Sean Craig, trompeteren David Lavoie, bassisten Rubim de Toledo, pianisten Earl MacDonald og trommeslageren Dave Laing, og vi får åtte komposisjoner, hvor de starter med en personlig, og nesten ugjenkjennelig versjon av Lennon/McCartney-slägeren «Blackbird». Og det er helt ok. For denne låta har nesten helt siden The Beatles gjorde den, blitt tolket som en ren ballade uten at det er blitt gjort noe kreativt ut av den. Men det synes jeg de to brødrene og deres medmusikanter gjor. Vi får fint trombone- og sopransaksofonspill fra brødreduoen, og den ihjelspilte balladen gjøres i mid-tempo, og i et helt annet landskap enn originalen. Art\rangementet er gjort av Craig Brenan, og er en fin versjon i hardbop-landskapet.
Deretter følger Woody Shaws «Rosewood» i Jim Brennans arrangement. Her gjør de hva de kan for å legge seg i landskapet til trompeteren, som var den første de hørte. Men jeg vet ikke helt om de klarer å lage noe særlig personlig ut av låten. Med såpass mange blåsere, får vi et slags ministorbandsound, som vi hørte mange band gjøre på 90-tallet, og som ikke blir noe særlig mer spennende i 2024. Men Craig Benans trombonespill utmerker seg. Likeledes setter vi et kryss ved trompetsoloen til David Laing og altsaksofonsoloen til Sean Craig som svinger fint, men det blir, kanskje, litt overarrangert. Men det svinger helt ok. Deretter følger Craig Brenans «Tri Seamair», som er platas første ballade, noe jeg følte jeg trengte etter all den overarrangerte jazzen i de første sporene. Her åpner det med en fin pianointro, før blåserne og kompet kommer inn, og vi får en helt ok litt «retro»-låt, som ikke fester seg altfor godt.
Og slik fortsetter det med Joe Hendersons «Serenity», Woody Shaws «Theme for Maxine», Jim Brenans tittelspor «Valley Of Silence» og pianisten Earl MacDonalds arrangement av McCoy Tyners «Fly With The Wind», før de avslutter med Neil Svainsons «49th Parallel». Og hele veien er det «røddig spellt» i ensemblespillet og platen inneholder fine solier fra blåserne og pianisten. Men det blir, som før nevnt, litt for overarrangert og «retro» etter min smak.
I 1977 gjorde den norske pianisten Per Husby platen Peacemaker med et sterkt, norsk «hold» av musikere. En plate som ble gjenutgitt i 2022, fordi den hadde vært etterlyst av mange. Og når jeg lytter på de to brødrene fra Canada, får jeg mye av den samme følelsen musikalsk. Det er ytterst dyktige musikere innenfor den «streitere» delen av jazzen, det er fine komposisjoner, og hos brødrene føler jeg musikken er enda mer arrangert enn hos Husby. Men har du sans for velarrangert jazz utført av utmerkede musikere, så er dette en utgivelse for deg.
Jan Granlie
Craig Brenan (trombone), Jim Brenan (tenor saxophone, soprano saxophone), Sean Craig (alto saxophone, baritone saxophone), David Lavoie (trumpet), Earl MacDonald (piano), Rubim de Toledo (bass), Dave Laing (drums)
