In the first decade of the millennium, the Norwegian quartet The Core – sax player Kjetil Møster, pianist Erlend Slettevoll, double bass player Steinar Raknes and drummer Espen Aalberg, was one of the most powerful and exciting bands in the Nordic scene. Between 2004 and 2010 The Core released eight albums, including one with the Bergen Big Band, one as The Core & More and another one as The Indian Core, with Indian musicians, toured the world, and performed with great guests like James Carter, Per Texas Johansson and Jonas Kullhammar.
Three years after celebrating its 20th anniversary, after a few sporadic performances in the last years and fourteen years after releasing its last album, Party (Moserobie, 2010), The Core is finally ready to keep the party going. The four musicians were quite busy during these missing years, leading their busy solo careers and on other numerous projects. Møster plays in The End, Zanussi Five and Gard Nilssen Supersonic Orchestra; Slettevoll plays with Petter Wettre, Ola Kvernberg and Heidi Skjerve; Raknes plays Tord Gustavsen Trio and Ola Kvernberg; and Aalberg plays with Håvard Lund.
Roots was recorded in the classic format of the quartet, without reeds player Jørgen Mathisen who often joined the band and alternated with Møster, and is released by the Swedish label of Kullhammar, Moserobie Music Production. It takes The Core to where it all began as if it never lost its momentum. Four gifted musicians who play a soulful, post-Coltrane meets post-Keith Jarrett Scandinavian Quartet version of modern jazz, enjoy playing together and have established unique, emphatic dynamics where the whole is greater than its parts.
The Core still has the same driving, propulsive rhythm section that makes you move your limbs, and it has two charismatic leaders – Møster and Slettevoll – who blow fire with every solo. And the six pieces take their time, in a slow-cooking manner until all the tastes reach a smoky, ecstatic balance. There is even a tribute to the great football player Lionel Messi that highlights the strong team sensibility of The Core and the great fun this quartet always radiates.
Long live The Core!
Eyal Hareuveni
……….
Den norske kvartetten The Core er et av disse hardtslående, norske jazzkvartettene som så dagens lys på «jazzlinja» i Trondheim på begynnelsen av 2000-tallet. Kvartetten består av saksofonisten Kjetil Møster, pianisten Erlend Slettevoll, bassisten Steinar Raknes og trommeslageren Espen Aalberg. De har spilt konserter litt av og på de siste årene, som de fleste slike band der medlemmene har litt for mange jern i ilden. Nå har «toget heldigvis kommet ordentlig opp i fart igjen». Bandet feiret sitt 20 årsjubileum for et par år tilbake, og nå slipper de sitt niende album, Roots, 11 år etter forrige utgivelse på det svenske selskapet Moserobie.
Grunnideen da The Core ble startet i 2001, var en jazzkvartett som bygget videre på arven fra Jan Garbareks musikk rundt utgivelsene Afric Pepperbird og Sart (ECM 1970 og 1971). Garbarek var på sin side påvirket av blant annet John Coltranes 60-tallsperiode. Og denne kjernen i inspirasjon, sammen med det sene 90-tallets akustiske strømninger i jazzen, dannet grunnlaget for The Core’s tidlige musikk.
Med selvkomponerte låter i bånn, har The Cores uttrykk utviklet seg i takt med musikernes nye erfaringer. Den nye plata har et tydelig The Core-preg: Kraftfull modal-jazz, men har også et mer melodisk og aktivt samspill. Og som Victoria, Nasjonal jazzscene skriver i «lokketeksten» for å få folk til å møte opp på konsert med bandet: «Erlend Slettevolds piano jager Kjetil Møsters saksofon ut på de bratteste klipper. Der i dypet groover rytmeseksjonen Steinar Raknes og Espen Aalberg i et heftig, dypt mørke».
Albumet er innspilt i Ugla Studio den 13. og 14. desember 2022, og er innspilt og mikset av en annen, viktig musiker i den norske jazzen, nemlig Morten Qvenild. Vi får seks komposisjoner, hvorav fire er skrevet av trommeslageren Espen Aalberg, mens én er gjort av Møster og en av Raknes. De går ut i et litt annet landskap enn vi er vant til i Aalbergs «Dark Star». Men det varer ikke lenge før de er sitt «gamle jeg», med Møsters tenorsaksofon over et relativt tungt piano- og bass-spill, mens Aalberg drar i vei i beste Elvin Jones-stil i bakgrunnen. Møster plukker raskt fram Coltrane fra bakhodet, og herfra og ut er dette en nydelig «hyllest» til «Trane» slik disse musikerne er så kjent for. Men dette blir aldri plagiat av Coltranes musikk. I flere av låtene er dette The Core-musikk på sitt mest særegne, som for eksempel i Raknes sin komposisjon «Messi» (som Coltrane av åpenbare grunner aldri fikk sett på en fotballbane).
Møster, Raknes og Slettevoll har vi hørt mye i forskjellige sammenhenger de senere årene, mens Aalberg har vært mer fraværende fra jazzscenen. Derfor er det så deilig å høre de fire sammen igjen, med samme energi som alltid, og med litt mer erfaring innenfor skjortekravene enn tidligere. Vi vet at Møster har dyrket denne formen for jazz gjennom alle årene, selv om han har vært en snartur innenfor den mer «ungdommelige» musikken også. Men nesten hver gang vi hører han, er det energiutladninger fra hårrota og helt ned i tærne som viderefører John Coltranes arv. Slettevoll utvikler seg bare mer og mer som pianist, og i denne sammenhengen er det (nesten) som å høre McCoy Tyners tunge spill og akkordnedlegginger som understøtter Møsters spill på en utmerket måte. Raknes har lenge oppholdt seg mer innenfor americana-inspirert musikk, både som soloartist og i duoen Stillhouse, i tillegg til at han også har vært innom den samiske musikken. Og det er deilig å høre hans tunge bass-spill igjen i denne fantastiske musikken.
Jeg er overbevist om at salige Coltrane tar seg en pause fra Himmelens Jam Session når The Core står på scenen. Han lytter og kjenner seg godt igjen, og særlig tror jeg han setter pris på Møsters spill, men også helheten i kvartettens spill. I tillegg er jeg overbevist om at han «digger» komposisjonene som er helt i hans ånd.
Dette er blitt nok en innertier fra The Core, og en plate som bør sende dem rundt hele Norge, Skandinavia og Europa enda en gang. Det er bare så synd at undertegnede ikke fikk puttet dem inn på spilleplanen til Voss jazzklubb da de signaliserte turné i april. For jazzen blir ikke stort bedre enn dette!
Det er pina dø godt å ha dere tilbake, karer!
Jan Granlie
Kjetil Møster (saxophones, percussion), Erlend Slettevoll (piano), Steinar Raknes (bass, percussion), Espen Aalberg (drums, percussion)
