Da denne trioen gikk i studio i Reykjavik for å spille inn dette debutalbumet, i desember i fjor, selvantente den seks meter høye julebukken som var satt opnfor IKEA i byen. Innen få minutter var det ti meter høye flammer som slukte Ingvar Kamprads trojanske hest. Om det var tilfeldig, vites ikke, men at det hadde noe med at de tre tidligere Trondheimstudentene Daniel Rorke, Aksen Jensen og Ole Mofjell var i byen for å spille inn plate, er vel heller tvilsomt. Selv om den musikken de fremfører på «The Dark» godt kunne være en slags demonstrasjon mot hele IKEA-hysteriet.
På «The Dark» får vi 10 låter, hvor fire er komponert/skapt av de tre i fellesskap, mens fire er gjort av Rorke og to av Jensen.
Musikken ligger godt innenfor det jeg vil velge å kalle «5e»-musikk. Det vil si musikk som like gjerne kunne vært spilt på det fine spillestedet 5e i København, på Blow Out i Oslo eller på Glen Miller i Stockholm. Musikken er fri (som fuglen), og de tre har klart sine forbilder i 60-tallsjazzen etter John Coltrane og Albert Ayler.
Hele veien hører man at dette er tre musikere som liker å spille med hverandre. Daniel Rorke har en litt lys tone i tenorsaksofonen, som ikke blir for glatt, men som hele veien har sin særegenhet. Han er en god improvisator, og han er et oppkomme av gode ideer.
Bassist Aksel Jensen plasserer seg godt blant de mange, eminente, skandinaviske bassister av i dag, med nær tilknytning til for eksempel Ole Morten Vågan, men med en egenart som swinger, som for eksempel i tredjelåta «Happy Birthday Frankenstein».
Ole Mofjell kjenner vi etter hvert godt, i og med at han har mer eller midre gjort danske av seg. Han bor mye her nede, men holder også hus i Berlin innimellom. Første gang vi hørte ham var med saksofonisten Mette Rasmussen og Elsa Bergman i bandet Dine kompisars kompisar, (eller var det Mine kompisars kompisar?). Og sammenligningen med dette bandet er nær, særlig når man hører på hvordan Mofjell og Jensen spiller. Mofjell er en av disse energiske trommeslagerne som det begynner å bli mange av om dagen. Likevel har også han en personlighet i spillet som vi kan like.
Sammen låter dette som dynamitt. De tre kommuniserer godt gjennom de 10 sporene, og musikalsk beveger de seg fra noen nærmest balladepregede låter, til heftige energiutladninger.
Låttitlene er egentlig en sak for seg. De starter med «Milk Boy» som går over i «…and the horse you and Ayn Rand rode», uten at jeg tror Fremskrittspartipolitikerne, Sverigedemokratene eller Dansk Folkeparti vil ta trioen til sitt bryst. Sjettelåta heter «Olof Palme» og er en fin ballade, som Palme garantert hadde satt pris på, mens låt nummer sju har fått tittelen «Ingvar Kamprad», sikkert inspirert av hendelsene i Reykjavik mens de var der, og som er altfor snill til å handle om IKEA-gründeren, mens neste låt ut, «Martin Høgberg» enten er en hyllest til gitaristen med samme navn som holder til i Trondheim, eller universitetslektoren Martin Høgberg ved Institutt for musikk ved NTNU, hvor de tre har studert.
Men uansett hva de tre legger i titlene, så er dette spennende og variert, moderne, fritt improvisert musikk, som ikke kun bør forbli på en CD, men som «massene» må få mulighet til å høre i levende live på konsert, for dette er tøff musikk fra start til mål.
Jan Granlie
Daniel Rorke (ts, ss), Aksen Jensen (b), Ole Mofjell (dr)
