I de siste par årene har interessen for Frank Zappas musikk blomstret til et nivå den salige gitaristen, komponisten og orkesterlederen aldri tidligere har kunnet drømme om. En rekke storband gjør sine egne arrangementer av hans musikk, og galskapen får råde fritt.
Ed Palermo er en orkesterleder og saksofonist, som i tidligere år spilte med en rekke av USAs fremste artister, og på CVen har han spillejobber og plateinnspillinger med bl.a. Aretha Franklin, Titu Puente, Eddie Palmieri, Celia Cruz, Lena Horne, Tony Bennett og Mel Torme, for å nevne noen. Og skal man dømme etter denne merittlisten, så kan det virke litt merkelig at han nå kaster seg over anarkisten Zappa.
To CDer hvor førsteplata, «Zappa», kun inneholder komposisjoner av Frank Zappa. Andreplata, kalt «Palermo» inneholder i hovedsak komposisjoner av Palermo selv. 17 musikere, pluss ei røys med gjesteartister som vokalisten Napoleon Murphy Brock, som tolker Zappa helt ok, Wycliffe Gordon, Dave Samuels, Gary Lucas og Will Lee.
Jeg er en av de mange som stiller store krav når band, med røtter i jazzen, gjør forsøk på å tolke musikk gjort av musikere og komponister innenfor andre musikksjangere. Herbie Hancock har tolket Joni Mitchell med, etter min mening, et nesten meningsløst resultat. At et storband med studiomusikere går løs på Frank Zappa kan ende godt. Bandet består av musikere som kan spille nesten hva som helst av «blekker», så den siden er ivaretatt på aller beste måte. Jeg tror ikke det er en eneste liten note som blir utelatt av denne gjengen.
Problemet dukker opp når alt dette skal presenteres med følelse og innlevelse, og her synes jeg det skorter en del. Jeg savner Zappas galskap og evne til å fange lytteren. Her blir det i grunnen bare det tekniske som gjelder. Kan høres litt ut som et storband som har et show i Las Vegas hvor man skal spille Zappa for gamle, nostalgiske hippier som har fått seg feite bankjobber, men som gjerne hygger seg med en paraplydrink for å mimre om gamle dager.
Jan Granlie
