I disse dager har Donald Trump vært president i USA i ett år. Og verden ligger åpen for mye harselas over hans første år. En som tidlig forsto at noe alvorlig galt var på gang, var bandlederen Ed Palermo, som i 2016 gikk i studio for å gjøre «The Great Un-American Songbook» med sitt big band.
Palermo har tidligere gjort sine helt egne versjoner av blant annet Frank Zappas musikk. Han startet som altsaksofonist og gitarist på high school, og var tidlig svært begeistret for The Beatles og Zappas Mothers of Invention. I tillegg var han en blodfan av gitaristen Edgar Winter, som inspirerte han til å høre på musikere som Cannonball Adderley, Phil Woods og Charlie Parker. Senere skiftet han over til tenorsaksofon på grunn av at han hadde hørt John Coltrane, Michael Brecker og Dave Liebman.
Etter hvert flyttet han til New York, kom med i jazzmiljøet, og var med på platen «Impact» med Charles Tolliver. Tolliver inspirerte han til å starte med arrangering, ved hjelp av sin gode venn Dave LaLama. Han kom med i Tito Puentes band, og startet sitt eget ensemble, som senere skulle utvikle seg til det big bandet han har i dag.
På «The Great Un-American Songbook» har han re-arrangert en rekke mer eller mindre kjente pop- og rockelåter av kjente artister, som The Beatles, The Rolling Stones, Jeff Beck, Cream, King Crimson, Emerson, Lake & Palmer, Procul Harum, Traffic, Miles Davis («Nardis» sammen med The Beatles’ «Don’t Bother Me»), og det hele er «omsluttet» av åpningen med de to The Beatles-låtene «Good Morning, Good Morning» og «Good Night».
Musikken er valgt ut for å fortelle hva Ed Palmero mener om det amerikanske samfunnet. Musikken er plukket fra øverste 60-talls-pop- og rockhylle, og arrangementene ligger i et slags Frank Zappa-landskap, selv om det musikalske hos Zappa er adskillig mer avansert enn hos Palmero. Men hele veien kjenner vi igjen grunnprinsippene og humoren som var særpreget i Zappas musikk.
Vi får mange morsomme stunder på dette dobbelt-albumet. Og samtidig som bandet er morsomt og svært lyttervennlig, er det også en hyllest til rocken fra 60-tallet. Riktignok har han lurt in Radioheads «The Tourist» mellom Arthur Browns «Fire» og medleyen med The Beatles og Miles Davis, men i hovedsak holder de seg til 60-tallet.
Det er blitt et fint dobbelt-album, som kan puttes i spilleren hver gang Donald Trump dukker opp på fjernsynsskjermen, med alle de tåpelige og lite gjennomtenkte utsagnene sine. Amerika og amerikanerne trenger en motvekt a la «The Great Un-American Songbook» når galskapen tar fullstendig overhånd i Washington D.C.
Jan Granlie
Barbara Cifelli (bs, cl), Matt Ingman (btb), Charley Gordon (tb), Ronnie Buttacavoli (tp), Katie Jacoby (el.vio), John Bailey (tp), Clifford Lyons (as, cl), Phil Chester (as, fl, piccolo, ss), Bill Straub (ts, fl, cl), Ben Kono (ts, fl, obo), Michael Boschen (tb), Ray Marchica (dr), Paul Adamy (b), Bob Quaranta (p), Ted Kooshian (keys), Bruce McDaniel (g, v)
