I det relativt nystartede bandet, The End, møtes det svenske «saksofonmonstret» Mats Gustafsson og hans musikalske, norske «bror», Kjetil Møster, i noe som kunne blitt en slags musikalsk verdens undergang, i alle fall når de møtes «face to face» på en scene. Men heldigvis har de med musikere som vet å holde de to i skinnet, ikke minst vokalisten Sofia Jernberg, som i denne konstellasjonen trives som fisken i vannet. I tillegg er barytongitaristen Anders Hana en viktig del av musikken, pluss «The real World» sitt svar på dyret i Muppet Show, trommeslageren og vokalisten Greg Saunier (som mange vil kjenne fra det San Francisco-baserte avant-rock-bandet Deerhoof). Han er for øvrig nå erstattet med den norske trommeslageren Børge Fjordheim, fra blant andre Cloroform.
Bandet tjuvstartet åpningen av spillestedet Alice i København med konsert i Punpehuset, da bandet hadde sin «ilddåpsturné» tidligere i år. Og ut fra den konserten, hadde jeg store forventninger til å oppleve bandet på plate, for på konsert er denne gjengen en «innertier», hvis man snakker energi og jazz møter støy møter heavy rock.
På plata med et sitat som godt kunne ha vært et Gustafsson-sitat: «Svårmod och vemod är värdesinnen» som tittel, gir de oss seks strekk, hvor det høres ut som hovedparolen har vært: «Take No Prisoners». Men tittelen har bandet «stjålet» fra den svenske poeten Harry Martinson, og hans dikt «Svårmodet», så den æren skal ikke Gustafsson få (helt alene).
Det starter med Hanas forvrengte gitar, før vi får ett hardt trommeslag, og vi er i gang, med de to blåserne som «peiser på» det de kan, og vi er et godt stykke inne i de mer heavyrock-delene av den nyere jazzen. Musikken er riffbasert, omtrent som en utvidet utgave av The Thing, men det hele får et helt annet lydbilde, spesielt på grunn av Hanas gitar og Jernbergs klare og fine vokal. I andresporet, «Vemod» tar hun oss nesten med inn i de østlige toneganger, over resten av bandet som kjører på med samme intensitet som tidligere. Spesielt legger man merke til Anders Hanas fine gitarspill, som ofte blir en forlengelse av Gustafssons måte å spille saksofon på.
I «Traslated Slaughter» tar de det, overraskende nok, helt ned, med Jernbergs stemme, litt elektronikk og Sauniers trommer, og stemningen blir en annen. Det er relativt dystert, men Jernbergs stemme er med på å gjøre musikken spennende og interessant. Her kommer også en ytterst klagende vokal fra Saunier inn, som nærmest blir trøstet av Jernberg i all sin fortvilelse, og Jernberg låter nesten som om hun legger stemmen til en keltisk folkemelodi i all elektronikken, før det «glir ut» og angsten og pinen overtar.
«Don’t Wait» starter med Jernbergs usigelig vakre vokal over barytonsaksofonene. Jernberg har de senere årene utviklet stemmen sin til å bli helt ulik alle andre vokalister. Og det er fra tid til annen nesten utrolig hvordan hun klarer å skape disse «lydene». Etter den litt klagende åpningen, er man raskt inne i en slags rockegroove, som minner om Fire! Orchestra!, et annet av Gustafssons prosjekter. Vi får en slags rap, forfattet av Gustafsson, fra Jernberg over et ganske rocka og løst komp, med fine grooves fra barytonsaksofonene.
«Rich And Poor» er mest trommer og vokal over noen lange toner fra barytonsaksofonene og elektronikk, kun en kort sak, som mer er en strofe enn en egen låt. Men den fortsetter å videreutvikles i avslutningssporet, «Both Sides Out», hvor Møster har skrevet en tekst som var han Donald Trumps psykoanalytiker. Dette er nok en klagesang, som forteller oss at ikke alt står like bra til inne i hodet på den amerikanske presidenten.
I det hele tatt er dette blitt en mye mer klagende plate enn jeg hadde forestilt meg. Men klagende på en spennende måte. Kanskje ikke en plate du skal sette på en dag du er riktig nedfor, eller kanskje det nettopp er på en slik dag denne platen skal spilles? For lenger ned er det nesten ikke mulig å komme. Og herfra går det bare oppover.
Det er blitt en spennende plate fra et band som egentlig burde ha spilt sammen for lenge siden. Men det er opptatte musikere vi har med å gjøre, så bare at de har klart å presse inn en turné og en plateinnspilling, er verdt bryet. Platen vil nok ikke surre og gå så mye på amerikanske «smooth-jazz» radiostasjoner, men det har nok heller ikke vært meningen. Dette er improvisert musikk for undergrunnen og «headbangerne». Og noe særlig bedre «depresjonsjazzrockfrilue» får man rett og slett ikke!
Jan Granlie
Sofia Jernberg (v), Mats Gustafsson (bs, ts, live elec), Kjetil Møster (bs, ts, elec), Anders Hana (barg), Greg Saunier (dr, v)
