Sist vi skrev om perkusjonisten Adam Rudolph her på salt peanuts* var da platen «Ragmala» med GO: Organic Orchestra og Brooklyn Raga Massive på Meta Records kom i mai i år (anmeldelse kan du lese HER). Nå er han tilbake i adskillig mindre format sammen med saksofonisten Ralph M. Jones og trommeslageren og perkusjonisten Hamid Drake. De kaller seg The Karuna Trio, og instrumenteringen er, nesten som alltid når Rudolph er involvert, original. I tillegg til sedvanlig og kreativt perkusjonsspill og keyboards spiller han membranophones, idiophones og chordophones, samtidig som han utover overtonesang og driver med elektric processing. Jones spiller forskjellige fløyter og saksofoner i tillegg til aerophones og synger, mens den habile trommeslager Drake i tillegg til sedvanlig og svært solid trommespill, også spiller membranophones og ideophones og utøver vokal.
Dette trioprosjektet har befunnet seg på idéplanet en lang periode, og i 2018 var de i studio første gang og gjorde sin første plate, så dette blir på mange måter en oppfølger av debutalbumet (som i alle fall ikke jeg har hatt mulighet til å stifte bekjentskap med). All musikken er laget av de tre i fellesskap. Vi får 11 låter, og selv om instrumenteringen høres fremmedartet ut, er det ikke verre enn at trommer og fløyter er med som hovedelementer.
Det er alltid spennende å følge med på hva Adam Rudolph finner på av musikalske krumspring. Han har en egen søken i seg etter å finne nye uttrykksmåter, som ikke minst gjorde seg gjeldende på hans forrige plate. Og i selskap med multiinstrumentalisten og saksofonveteran Ralph M. Jones og mestertrommeslager Hamid Drake, er Rudolph i trygge hender.
Og hele veien gjennom de 11 titlene, som alle henspeiler på fiktive øyer, har låtene solide røtter i en slags afrikansk folkemusikk. Og ved at Rudolph benytter elektronikk i behandlingen av deler av musikken, blir dette som men reise i småfly over et ytterst eksotisk område av verden, med små ubebodde øyer og skjær.
I åpningssporet «Okomibo» er det en litt rå og dyp fløyte som tar oss med over et slags jungelområde, mens man i «Alima» bruker elektronikken på perkusjonsinstrumentene og bassklarinetten som nesten kan høres ut som en sverm av insekter. I «Ibak» er det som om en enslig fugl, spilt på fløyte av Jones, følger oss her oppe i skyene, mens jungelen under styres av relativt heftige trommer og perkusjon. Og elektronikken i fløyten kan nesten ta oss med inn i Miles Davis’ rike i tiden rundt «Bitches Brew» og perioden i årene etter.
I «Dimahala» har skyene forlatt oss, og vi flyr som en ørn stille og rolig rundt over jungelen på den fiktive øya som bærer låtens tittel. Her dubber man fløytene over en litt svevende perkusjonsbakgrunn, og det hele blir nesten litt psykedelisk eller spøkelsesaktig på grunn av den elektroniske bearbeidingen, før alt på mange måter samler seg i en perkussiv rytme som fascinerer.
I «Apekweh» og «Madazuba» svever vi videre over nok et par øyer, før vi kommer til øya «Pitek», som nesten kan virke som den viktigste øya å passere. Her starter de med dyp bassklarinett eller saksofon som hovedingrediens de første minuttene, Vi får en sekvens som bygges opp av Drakes nesten trommemarsj-aktige spill, som allikevel er relativt fri og eksperimentell, men aldri uten et fast, rytmisk mønster, og musikken tar tak i en og låser lytteren fast. Og det er lange strekk med strålende perkusjonsarbeid, og vakkert saksofonspill som flyver som en ørn langt over oss på den klare, blå himmelen, før vi svever videre over mot «Chandirasa» og vi fornemmer Herbie Hancock, og perioden den musikken han kom med rundt innspillingen av albumet «Mwandishi» i 1971, spesielt på grunn av Rudolphs el.pianospill som sammen med Jones’ fløyte legger grunnlaget i denne vakre «komposisjonen». Vi ser et vakkert og drømmeaktig landskap under oss, som ovenfra kan ligne paradis. Små elver som renner mellom og nedover fjellsidene, omtrent som en tidlig morgen i fly lavt over Sognefjorden i Norge. Blått hav og rolige vindforhold.
Så følger øya «Suwakaba», hvor man føler at regnet slår mot flyvinduene og det er en smule turbulens, før det roer seg ned i den nesten åndelige «Vajna» hvor de tre opptrer som vokalister over et litt ambient og elektronisk bakteppe, som gjerne kunne vært gjort av trompeteren Jon Hassell. I tillegg til den litt messende vokalen i et elektronisk landskap, får vi også et fint fløytespill som tar oss trygt over øya og videre.
Så går vi inn for landing på øya «Sorokaba», som er siste stopp på denne eventyrlige reisen. Her ender vi i et nesten mediterende landskap, hvor alt roer seg, og vi rolig kan bevege oss ut av det lille flyet, få tropevarmen og den høye luftfuktigheten rett i skallen, og vandre inn i annkomsthallen, smilende og litt drømmende i blikket etter en flytur som har tatt oss med inn i en verden av øyer vi ikke visste eksisterte.
Jeg synes det er blitt en spennende plate fra de tre. Særlig synes jeg kombinasjonen av elektronikk kombinert med fløyter, saksofoner og perkusjonsinstrumenter er løst på en fin måte. Og med tre såpass dyktige og spennende musikere, kan det nesten ikke gå galt.
Takk for turen, Rudoph, Jones og Drake. Dere har vært de perfekte guidene på denne reisen, og det har vært en reise vi ofte vil komme tilbake til.
Jan Granlie
Adam Rudolph (perc, el.p, elec, v), Ralph M. Jones (fl, s, perc, v), Hamid Drake (dr, perc, v)
