Det amerikanske kollektivet The Microscopic Septet, har opp gjennom årene laget en rekke ytterst morsomme innspillinger. De har gjennom de siste årene gjort flere hørverdige innspillinger på Cuneiform, og med lederen og saksofonisten Phillip Johnston i spissen, er de en slags amerikansk versjon av nederlandske Instant Composers Pool (ICP) eller franske Andy Emler Megaoctet, men med sin helt egen personlighet.
Det er ikke hverdagsmat at et større ensemble bestemmer seg for å gå inn å gjøre en plate kun med blueslåter, men det gjør altså denne gjengen med musikere, og hele veien gjør de det på en morsom og sjarmerende måte.
Bandet kan spores tilbake til 80-tallets New York, hvor jazzen på mange måter ble delt i to i USA. Du fikk fremveksten av ny-tradisjonalistene, med Wynton Marsalis i spissen, mens The Micros og lederen Phillip Johnston sa, «Break all the rules and respect all the saints». «Mikroene» brakte «Uptown-jazzen» tilbake til «Downtown», og de valgte navnet The Microscopic Septet, på grunn av alle fargene de med den instrumenteringen de hadde, kunne frembringe i den «nye» jazzen.
På «Been Up So Long It Looks Like Down To Me: The Micros Play The Blues», får vi 13 rene blueslåter, som alle er akkurat passe tilbakelente og nedpå, som blues skal være. Her er det ikke snakk om å vise seg fram med hylende solier eller rasende hurtig ensemblespill. Her er det å gjøre bluesen akkurat så sjarmerende som dette bandet er i stand til å gjøre den. Omtrent som når ICP skrur på bluesfrekvensen.
Alle låtene, med unntak av sistesporet, «I’ve Got a Right to Cry» (av Joe Loggins) er skrevet enten av Phillip Johnston eller pianisten Joel Forrester. Men alt kunne vært gjort av de gamle helter fra jazzbluesens gullalder etter 2. verdenskrig.
Solistprestasjonene er flotte, og de er relativt godt fordelt mellom musikerne, selv om tenorsaksofonisten Mike Hashim er den som får mest plass, og han leverer noen aldeles herlige solier, men vi får også noen flotte altsaksofonbidrag fra Don Davis, pianisten Joel Forrester og de andre musikerne.
For den som liker bluesen som det grunnleggende elementet i jazzen, vil denne platen absolutt falle i smak. «Mikroene» er hele veien tro mot tradisjonene, og firer ikke på krava en eneste gang. Det er et strålende godt samspilt «spelemannslag» som kan sin tradisjon, og som ville velte ethvert festival- eller klubblokale de fikk slippe til i.
Anbefales!
Jan Granlie
Phillip Johnston (ss), Don Davis (as), Mike Hashim (ts), Dave Sewelson (bs), Joel Forrester (p), Dave Hofstra (b), Richard Dworkin (dr)
