Så en innspilling for mange av gitarnerdene der ute. 11 soloer av 11 av de fremste gitaristene innenfor jazzen (og i nabolaget).
Ideen til prosjektet startet da Alternative Guitar Summit-grunnleggeren Joel Harrison presenterte en konsert med virtuelle soloopptredener fra hele verden under pandemien. Slått av den fantastiske variasjonen av folks arbeid bestemte han seg for å produsere en CD som en måte å dokumentere disse og andre briljante artister på.
Å spille solo er en stor utfordring. Hvert bidrag er veldig forskjellig fra resten. Det er friskt og fritt spill fra Nels Cline, kunstferdig, og nesten klassisk fra Fareed Haque, eksotisk og elektrisk fra Nguyen Le, nydelig barytonstemning fra Kurt Rosenwinkel, en sjelfull melodi og harmonier fra Camila Meza, solide lydvegger fra Anthony Pirog, virtuos fretless raga fra Anupam Shobhakar, og så videre.
Du vet aldri hva som kommer med neste gitarist, og likevel passer det hele som ett utsagn. Frodige akkorder og eksplosjoner av støy, tonal og atonal, ambient og svært strukturert gitarmusikk kommer side om side.
Gitarjazzen favner et stort og variert landskap. Og i slike «samlinger» er det, selvfølgelig, en rekke gitarister man savner. Jeg hadde gjerne hørt Ava Mendoza spille The Beatles, eller canadiske Jessica Ackerley, som tidligere i år kom med den utsøkte platen All Of the Colours Are Singing, som en del av platen, eller flere europeiske gitarister som for eksempel Jacob Bro, Hedvig Mollestad, Even Helte Hermansen og Terje Rypdal. Men idémaker Joe Harrison har måtte velge, og mye blir selvsagt plukket ut etter hans egne preferanser og hva han liker. Og så har det nok også vært viktig at gitaristene har vært engasjert av Alternative Guitar Summit. Men at ikke Mary Halvorson er representert, er nesten en skam.
Men for den som er opptatt av gitarmusikk i jazzlandskapet eller i det nærmeste nabolaget, så er dette en fin samling man kan dykke ned i og finne mye spennende.
Og det starter med Fareed Haque og «Seven Loves», et teknisk og fin sak for akustisk gitar. Haque var for en del år siden en av de «nye» gitaristene som fikk et navn over store deler av verden. Men det har roet seg en del siden da. Men her leverer han en låt som minner om mye av det Al de Meola gjorde tidligere. Litt søramerikansk og fint.
Nguyen Le dukket opp omtrent samtidig med Haque, men har vært adskillig mer aktiv enn Haque, med en rekke utgivelser på ACT-selskapet i mange forskjellige sammenhenger. Her hører vi han i et elektronisk landskap i låten «Nox», som svever av gårde slik vi har hørt han en rekke ganger. Men det er fint å høre han solo, hvor han innimellom kan minne litt om Terje Rypdal i spillet. Deretter skifter stemningen relativt mye når Nels Cline kommer med sin «Slap Seperation». Dette er adskillig mer frittgående gitarspill fra en av jazzens mest spennende, «nye» gitarister. Mange kjenner han fra bandet Wilco, men det er som sologitarist han er mest spennende og utfordrende. Og her leverer han etter kjent merke, og i et helt annet musikalsk landskap enn de foregående.
Så følger Liberty Ellman med låten «Siete Ocho», skrevet av pianisten Andrew Hill, i, kanskje, den låten på platen som er mest «jazz, jazz». Ellman kjenner vi fra flere plater på Henry Threadgill-selskapet PI Recordings, og her leverer han en fin versjon av Hill-komposisjonen, før vi får Anupam Shobhakam, som opprinnelig kommer fra India, men som holder til i Brooklyn. Han har utgitt en rekke plater som har gått meg hus fordi, men hans musikalske koblinger mellom indisk raga og moderne «Brooklyn»-jazz, frister såpass mye at jeg vil sjekke han ut nærmere. Låten «Raag Hemant Alap», forener moderne verdensmusikk med den tradisjonelle ragaen, med den grunnleggende bakgrunnen og med relativt tøft el.gitarspill på toppen. Tradisjonelt i utgangspunktet, men moderne framført med fint gitarspill.
Camila Meza er en ung, chilensk gitarist som er inspirert av George Benson og Pat Metheny, og som spiller med trombonisten Ryan Keberle & Catharis, som nettopp er ute med ny plate, som vi kommer tilbake til om svært kort tid. Hun er bosatt i New York, og her gjør hun låten «Transmutación» på vokal og akustisk gitar i et søramerikansk landskap, som heller tilbake til hennes samarbeid med vokalisten Claudia Acuña. Fint gitarspill og stilsikker vokal.
Så følger Kurt Rosenwinkel med låten «Philly Minions». Rosenwinkel er en av de mest aktive gitaristene i USA om dagen, med en rekke egne plater og samarbeid med blant andre Human Feel (Chris Speed, Andrew D’Angelo og Jim Black), Brian Balde, Seamus Blake, Paul Matian, Chris Cheek, Mark Turner, Gary Burton, Chris Potter, Joshua Redman og mange flere. Han kommer fra Philadelphia, og låten er, kanskje, en hyllest til byen han har sine røtter. En fin og neddempet jazzlåt, slik en sologitarjazzlåt skal låte, før vi får Anthony Pirog som kommer fra Washington D.C.s eksperimentelle musikkscene. Her gjør han sin egen låt «Desire Waltz» i et litt svevende landskap som plasserer han godt inn i jazzlandskapet, men hvor han også tenderer mot heavy rocken med gitarspill som har mye av det i seg, samtidig som han også kan minne litt om Terje Rypdal i tonevalg og spill.
Deretter følger Cecil Alexander som har studert ved Berklee. Han har den senere tid spilt med Chief Xian aTunde Adjuah (aka Christian Scott), og her gjør han sin egen «Genzlinger» i et fint jazzlandskap, som får tankene til å gå en del år tilbake i tid, og gjerne til Jim Hall, før vi får Miles Okazaki og hans «Memory Palace». Han har vært å høre med musikere som Steve Coleman, Jane Monheit, Matt Mitchell, Adam Rudolph og John Zorn-Mary Halvorson Quartet, og leverer her en fin komposisjon på akustisk gitar, før platen avsluttes med Henri Kaiser, en levende legende innenfor den amerikanske gitarmusikken, som har jobbet mye med både jazz, rock og, kanskje aller mest, med verdensmusikk. Han har gjort plater med Wadada Leo Smith, Paul Plimley, Eugene Chadbourne, Morgan Ågren, Derek Bailey, Nels Cline, Fred Frith, Lucas Ligeti, Material, og han har blant annet gjort ett par spennende prosjekter sammen med David Lindley og norske musikere og norsk folkemusikk (The Sweet Sunny North Vol. 1 og 2). Her gjør han låten «Summit of Ice», en spennende sak hvor han spiller på en rekke akustiske gitarer på hverandre, og han skaper sin helt egen verden av gitarer i låten. En nydelig avslutning på en ytterst spennende utgivelse, spesielt rettet til gitarvenner rundt om i verden.
Harrison har vært dyktig til å få fin variasjon i uttrykkene til de mange gitaristene, og han har valgt på øverste hylle. Og de gitaristene vi savner, får vi heller plukke fram egne plater med og hygge oss med dem, etter å ha fått den store variasjonen på denne samlingen. Men siden dette er volum 1, så får jeg kanskje oppfylt noen av ønskene mine på den neste utgaven.
Jan Granlie
Fareed Haque (guitar), Nguyen Le (guitar), Nels Cline (guitar), Liberty Ellman (guitar), Anupam Shobhakar (guitar), Camilla Meza (guitar), Kurt Rosenwinkel (guitar), Anthony Pirog (guitar), Cecil Alexander (guitar), Miles Okazaki (guitar), Henry Kaiser (guitar)
