Det er vel ikke å ta for hardt i, om vi sier at den australske jazzen ennå ikke har klart å slå rot i Europa. Vi har hørt noen enkeltstående band og artister, men å påstå at den australske jazzen har tatt Europa med storm de senere årene, er å overdrive temmelig kraftig.
Men noen lyspunkter er det. Trioen The Necks går sin seiersgang over hele verden med sin noe innadvendte og minimalistiske jazz.
Trioen består av pianisten Chris Abrahams, trommeslageren Tony Buck og bassisten Lloyd Swanton, og sammen lager de en musikk som er tett og kompakt, og en musikk som tydeligvis har truffet en rekke lyttere verden over de senere årene. Jeg har hørt dem live en gang, på Moldejazz, og da gjorde de, dessverre ikke så stort inntrykk.
Men jeg gir dem mer enn gjerne en sjanse eller to til. Og nå har deres nye innspilling, «Vertigo» surret og gått i øregangene mine en periode, og det er på tide å si noe om det.
Det inntrykket jeg fikk av bandet i Molde, er dessverre fremdeles til stede. Jeg klarer rett og slett ikke å «knekke koden» med dette bandet. Det er utvilsomt tre dyktige musikere, som lager en slags minimalistisk storbysound som burde fascinere meg, men jeg klarer ikke å bli revet med.
Hele veien låter det tett, men de klarer ikke å få melodiene de serverer til å feste seg i hjernebarken min. Musikken er litt som noe av det Brian Eno leverte for mange år siden, og venner av Jon Hassell vil sikkert ha mye å hente her, men jeg har ennå ikke (etter en rekke gjennomlyttinger) klart å finne ut av det.
Men sjekk det gjerne ut. Åpne øregangene og la The Necks slippe til. Og jeg tar gjerne imot forklaringer på hva som er så bra med denne trioen, så skal jeg gjøre nye forsøk på å forstå hva de tre vil fortelle meg med sin minimalistiske musikk.
Jan Granlie
Chris Abrahams (p, keys), Lloyd Swanton (b), Tony Buck (dr, perc)
