Jeg husker ikke helt første gang jeg hørte den britiske pianisten Matthew Bourne på konsert. Jeg lurer på om det ikke var på Moldejazz og konserten er utgitt på plate (The Molde Concert, 2007), hvor han gjorde en fremragende og ytterst kreativ solokonsert. Senere har jeg hørt ham et par ganger, også på plate. Men etter min mening har det kommet altfor få plater og konserter med denne ytterst kreative og morsomme pianisten.
Nå er han ute med debutplaten til The Noonan Trio, hvor vi hører ham sammen med bassisten Michael Bardon og trommeslageren og vokalisten Sean Noonan, som også står oppført som ansvarlig for de 10 komposisjonene på platen.
Dette er musikalsk radikalisme som blander ny musikk, fri improvisasjon og rytmisk historiefortelling (som de selv sier i presseskrivet). Og de fortsetter: «Med påvirkninger som spenner fra Dr. Rupert Sheldrakes dristige teori om morfisk resonans og formativ årsakssammenheng, til banebrytende verk av Conlon Nancarrow, Frank Zappa og trommeslager Milford Graves, visker Sean Noonans særegne stil ut linjene mellom trommespill og fortelling, og tilbyr et friskt perspektiv på nettopp det.
Med den fantastiske pianisten Matthew Bourne, hedret med «Jazz Innovation»-prisen på BBC Radio Jazz Awards, og bassisten Michael Bardon, feiret for sin «uortodokse tilnærming til musikkskaping», gjenspeiler Inherit a Memory Dr. Sheldrakes forestilling om at «aktivitetsmønstre transcenderer tradisjonelle begreper om rom og tid, der musikk opererer mer ut fra vaner enn regler».
I presseskrivet fremheves trommeslageren Noonan som en som driver «rytmisk historiefortelling utviklet gjennom ulike samarbeid med Marni Nixon (legendarisk Hollywood-sangerinne), Malcolm Mooney (vokalist i rockebandet CAN), Jamaaladeen Tacuma (som blant annet var bassist hos Ornette Coleman), den irsk/amerikanske folkesangeren Susan McKeown og maleren Griot Abdoulaye Diabaté. Disse sjangeroverskridende inspirasjonene, har han laget låter som utforsker trioen som en forlengelse av en trommeslagers lemmer ved å orkestrere rytmisk språk hentet fra trommesettet.
Bassisten Michael Bardon er en nordirsk bassist og cellist som er bosatt i Leeds. Han kom først til Leeds i 2007 for å studere jazz ved Leeds College of Music og ble uteksaminert i juni 2010. Siden den gang har han jobbet med en rekke musikere fra forskjellige sjangere og bakgrunner, så som Shatner’s Bassoon, Keeley Forsyth, Matthew Bourne, Dave Kane, Tipping Point, James Mainwaring, Sean Noonans Pavees Dance, Hiby/Bardon/Hession trio, Jaktar, Hassan Erraji, Craig Scotts Lobotomy og Nat Birchall Quintet.
Og de går hardt ut i åpningssporet «Drunkyard Landlady» med innlagt vokal og frenetisk pianospill i et (tilnærmet) rap-landskap, hvor piano og bass nærmest overkjører vokalen. Og her får vi Bourne akkurat der vi husker han. Med ytterst pågående pianospill, heftig bass og et trommespill og vokal som gjør dette til noe ytterst særpreget, og som ikke ligger veldig langt fra Frank Zappas lydunivers.
Deretter følger «Inherit A Memory», hvor vokalen smyger seg fram sammen med piano og bass, og blir nesten teatralsk i starten, før bass og piano tar «grep». Denne låten har røtter tilbake i tid og vi fornemmer både relasjoner til King Crimson, Frank Zappa, Robert Wyatt og Pere Ubu (Og ikke minst vokalisten David Thomas, og hans solokarriere). Pluss Nick Masons utgivelse Fictitious Sports fra 1981.
Vi blir med de tre gjennom en ytterst spennende settliste, hvor både Bourne og Bardon gir «gode kjøttstykker på beina» til Noonans trommespill og vokal. Og hele veien er dette spennende musikk som sparker i mange retninger, men hvor Frank Zappa og hans samtidige ligger langt framme i pannebrasken hos alle tre.
Det er trommespillet og vokalen som styrer «butikken». Men uten Bournes ytterst kreative, tøffe og deilige pianospill og Bardons fine og pågående bass-spill, hadde nok ikke denne utgivelsen blitt like spennende. For her går det «unna i svingene» fra tre ytterst sprelske, kreative og råtøffe musikere som hever den kreative musikken fra de britiske øyer til et nytt, spennende nivå.
En ytterst spennende plate som spilles i skrivestua tidlig og sent.
Jan Granlie
Matthew Bourne (piano), Michael Bardon (double bass), Sean Noonan (drums, vocals, compositions)
