På slutten av 1990-tallet fant trommeslageren Paal Nilssen-Love, gitaristen Ketil Gutvik og bassisten Eivind Opsvik ut at de ville sette sammen et band hvor de inkluderte to av sine favorittmusikere. De to var altsaksofonisten Carl Magnus Neumann og bassisten Bjørnar Andresen. To musikere som sammen, og hver for seg, hadde satt store spor etter seg i den friere, improviserte musikken i Norge, og spesielt i Oslo, siden slutten av 1960-tallet. De to var ekstremt viktige i utviklingen av norsk frijazz på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, og spilte med «alle», som Jan Garbarek, Arild Andersen, Svein Finnerud Trio, Terje Rypdal, George Russell og mange andre.
Det nye prosjektet fikk navnet The Quintet og det ble et møte mellom to generasjoner. Neumann og Andresen ga 1960-tallsånden videre til tre unge musikere som skulle vise seg å sette sitt klare preg på den norske og internasjonale jazzscenen utover på 2000-tallet. Men la oss legge den historiske betydningen til side. For The Quintet var ganske enkelt et band med fem likeverdige musikere som skapte unik og levende musikk sammen.
På den korte tiden bandet eksisterte rakk de kun å utgi ett album «March 28th 1999» (BP 99002), et liveopptak fra deres konsert på Vossa Jazz dette året, og en plate som i flere år har vært nesten umulig å få fatt i. Derfor er det en begivenhet når Paal Nilssen-Love og hans plateselskap PNL Records nå har utgitt «Events 1998-1999» – en omfattende 5CD-boks som forteller hele historien om The Quintet. I tillegg til det tidligere utgitte albumet inneholder boksen fire tidligere ikke utgitte studio- og liveopptak.
Musikken som høres på de fem platene viser hele den musikalske utviklingen av bandet, fra deres første møte i studio til en av deres siste konserter. For å gi musikken mer kontekst kommer boksen også med to hefter, med en samtale mellom Arild Andersen og Paal Nilssen-Love og et intervju med Ketil Gutvik gjort av Lasse Marhaug. Videre er liner notes skrevet av musikkjournalist i Klassekampen Chris Monsen og et minnord om Bjørnar Andresen forfattet av Paal Nilssen-Love. Dessuten har de samlet mange bilder, som vi som husker bandet fra denne tiden, kan glede oss over samtidig med at vi lytter til de fem platene.
Det er overhodet ingen tvil om at The Quintet var et av de virkelig store, norske jazzbanda som kom i den tidlige fasen av oppblomstringen av den norske jazzen, som en av europas mest spennende, med basis i den eksperimentelle scenen Blå som ble startet i 1997. Neumann og Andresen var to av mange musikere som var med i den perioden hvor den norske jazzen fikk selvtillit, først og fremst understøttet av utgivelser på plateselskapet ECM. Manfred Eicher og ECM fikk tidlig øynene opp for hva en del unge, norske musikere holdt på med, og all den kreative galskapen som foregikk på klubber som Club 7 i Oslo og Henie-Onstad Kunstsenter i Bærum, rett utenfor hovedstaden.
Og personlig tror jeg de tre som var ungdommer i 1997 og 1998, fikk øynene opp for hva Andresen og Neumann hadde holdt på med siden den gangen, særlig fordi Bjørnar Andresen aktivt søkte opp disse unge miljøene på slutten av 1990-tallet. Andresen var hele tiden på leting etter noe nytt, og i de tre unge musikerne (pluss en rekke andre av den yngre generasjonen norske musikere) fant han mye av det han lette etter.
Bjørnar Andresen hadde spilt med «Calle» Neumann i mange sammenhenger opp gjennom årene, de hadde festet sammen, hatt opp- og nedturer sammen, og de historiene som går om disse to musikerne, pluss andre i og rundt Club 7, er så bra at man gjerne kunne laget flere anekdotebøker om dem.
De var begge musikere som levde sine helt spesielle liv godt på utsiden av de etablerte og «standardiserte», norske miljøene Og de var glimrende musikere. Og hadde de vært unge, lovende musikere i dag, ville de for lengst vært «verdensstjerner» innenfor den fritt improviserte jazzen. Neumann var ett av de største talentene Norge noen gang har fostret innenfor saksofonfaget, noe som ikke sier så rent lite når vi ser tilbake på historien. Andresen var en musiker som lett kunne gått rett inn i de samtidige trioene til for eksempel Paul Bley.
Det var disse to de tre «jyplingene» fikk med seg da de skapteThe Quintet. Paal Nilssen-Love var allerede da en musiker som hadde markert seg både nasjonalt og internasjonalt. Han hadde spilt med Frode Gjerstad og hans Circulasione Totale Orchestra og Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz, med bandet San, med Stavangerbandet Pocket Corner, med den Coltraneinspirerte kvartetten Element, mens Opsvik og Gutvik virkelig kom fram i lyset med The Quintet.
Det hele starter med et 45 minutters opptak gjort i Eivind Opsviks far, møbeldesigneren Peter Opsviks showroom, i en bakgård i Oslo sentrum den 8. juli 1998, og allerede her hører vi at det er et fantastisk og søkende band vi får møte. Alle de fem musikerne er helt framme på tuppa, konsentrasjonen er på topp, og det låter bare deilig av alle de 45 minuttene. Neumanns har mye av den litt klagende altsaksofontone som vi kjenner fra Ornette Coleman inne, og leder «samtalene», men får ikke snakke alene hele tiden. For de andre musikerne har også mye de skal ha sagt, og Andresens bidrag leveres som tunge bidrag i diskusjonen. Ungdommene sitter heldigvis ikke «stille i båten» og lar seg ikke styre nevneverdig av de to erfarne herrene, men bidrar med spennende innspill gjennom hele platen.
Den andre platen er fire «strekk» innspilt i Norsk Rikskringkasting (NRK) den 19. mars året etter. Her er det fremdeles den samme energien som råder, og man legger godt merke til at musikken har utviklet seg i en moderne retning, hvor, særlig, Gutviks gitarspill har utviklet seg fra en slags bop-gitar til det friere vi er blitt vant til de senere årene. Og om man syntes at førsteplaten var overraskende «streit», så slipper de seg enda mer løs her, og leverer fantastisk musikk.
Tredjeplaten er den som allerede står i hyllene, og som ble utgitt som «March 28th 1999», innspilt live på det legendariske spillestedet Fraktgodsen på Vossa Jazz (et sted som dessverre for noen år siden ble jevnet med jorden). To låter som hver for seg varer i drøyt 30 minutter, hvor musikken bygger seg fint opp fra Neumanns klagende saksofontoner i starten til en råtøff intro på andresporet med de to bassene og Nilssen-Loves perkusjon. Derfra og ut er dette rett og slett himmelsk musikk. Nå er det en stund siden orginalplaten har surret og gått i heimen, men for et deilig gjenhør. Bedre enn dette blir det nesten ikke!
Den fjerde platen er innspilt under Oslo Jazzfestival den 14. august 1999 på spillestedet Blå. Det er tydelig at mye av publikumet ikke i første rekke var tilstede for å høre The Quintet, men at man var mer opptatt med å snakke (rope) til sidemannen (eller kvinnen). Men det er mest plagsomt helt i starten, for det finnes ikke den forsamling av snakkesalige som klarer å prate The Quintet i senk.
Her har musikerne utviklet det musikalske konseptet enda mer, og forskjellen fra opptakene fra pappa Opsviks showroom er påtagelig. Andresen boltrer seg i vrimmelen og avleverer noen strålende basslinjer som det bare er å henge seg på for de andre musikerne. Vi får et strålende resultat av dette i starten, hvor Andresen og Opsvik briljerer i en heftig «ordveksling». Og etter hvert stilner også praten blant publikum. Og før andrelåta avleverer Andresen en kommentar som får publikum opp av stolene og de kan «peise på» som var det ett av Ornette Colemans beste band som sto på scenen. For Neumanns tone i altsaksofonen blir mer og mer Ornette-lignende. Og resten av bandet «køler på», og løfter det hele til uante høyder.
Den femte, og siste, platen er spilt inn live i Bergen Jazzforum den 29. oktober 1999, og vi får fire «strekk» som en verdig avslutning på historien om The Quintet, ett av de tøffeste jazzensemblene i norsk jazzhistorie. I dette opptaket ligger altsaksofonen litt lenger bak i lydbildet enn på de foregående, noe som gjør at særlig trommene kommer lenger fram. Men allikevel pågår det et vanvittig kok i hele bandet. Det er tydelig at de nå, på de siste tre opptakene, virkelig har funnet tonen og hvor de vil gå musikalsk, og dit går de på aller beste vis. Men de har også evnen til å ta det hele helt ned, som i andresporet, som åpner med en nydelig altsaksofonintro av Neumann. Dette opptaket er tatt opp såpass sent på året, at den ene bassisten, Eivind Opsvik, sannsynligvis allerede har flyttet til New York, en by han etter hvert bosatte seg i, og hvor han stadig holder hus og spiller med en rekke av byens (Brooklyns) beste frijazz-musikere. Så i stedet for bare å operere med en bassist, har man fått med Stavangerbassisten Per Zanussi i stedet.
Vi får en fin og gjennomtenkt solo av Gutvik, hvor han behandler gitaren, stort sett, som en streit gitarist, og ikke innenfor det frieste frie vi seinere har vært vant til å høre ham. Nydelig! Og som avslutningsplate på en kort karriere for et utmerket band, passer opptakene fra USF i Bergen perfekt. Og når siste tone er spilt, blir man nesten litt sentimental og trist over at det skulle ende her.
Bjørnar Andresen forlot denne verden den 2. oktober 2004, men Carl Magnus «Calle» Neumann fremdeles er hos oss. Men han er dessverre ikke så veldig aktiv som musiker lenger. Men de tre andre er mer enn på plass rundt om på de nasjonale og internasjonale jazzscenene.
Tirsdag 13. august, kan The Quintet høres igjen, under Oslo Jazzfestival, med Opsvik og Zanussi på bass, «Calle» Neumann på altsaksofon, Ketil Gutvik på gitar og Paal Nilssen-Love på trommer, på Victoria – Nasjonal Jazzscene midt på Karl Johansgate. Paal Nilssen-Love skriver i minneordene om Bjørnar Andresen at de etter lydsjekk og middag vil «… visit Bjørnar’s grave, say hello and pay our respects, then go back to the venue and perform what will be our very last concert as The Quintet»!
Er du i Oslo denne dagen, så er det møteplikt! Eneste unnskyldning for ikke å stille tidlig i køen, er egen begravelse! Vi som ikke har mulighet til å være i Oslo under årets Oslo Jazzfestival, får trøste oss med de fem fantastiske platene som nå er i hus, og som skal surre og gå på anlegget den 13. august fra klokken 18:00, da bandets konsert er annonsert. Så regner jeg med at kollega Johan Hauknes er på plass for å rapportere for salt-peanuts*.
De fem platene i boksen «Events 1998-1999» er verdt adskillig mer enn pengene du må ut med for å kjøpe den. Det er en historisk boks med noe av det tøffeste som er laget av norsk (og europeisk) jazz gjennom tidene, og det skulle bare mangle om man ikke skulle løpe til sin nærmeste platepusher for å få den i hus og inn i samlingen!
Jan Granlie
Carl Magnus Neumann (as), Bjørnar Andresen (b), Eivind Opsvik (b), Per Zanussi (b), Ketil Gutvik (g), Paal Nilssen-Love (dr, perc)
