The Red Barn er et spennende nytt band fra vestkysten av Norge som blander jazz, folkemusikk og americana på en sjarmerende måte. Bandet består av noen av de travleste og mest kreative musikerne fra Bergen og omegn, med Kåre Opheim på trommer, Toivo Fjose på bass, Mathias Marstrander på gitar og pedal steel, og Aksel Røed på saksofoner.
Prosjektet startet med musikernes felles kjærlighet til jazz og americana og har vært planlagt i lang tid. Medlemmene er involvert i mange andre musikalske prosjekter og samarbeider med artister og band som Sigrid Moldestad, Karl Seglem, Real Ones, Treverket, GPO, Spidergawd, havene, Toivo Quintet, Terje Isungset, og mange flere. De er fire ulike musikere som tilfører denne musikken sine egne uttrykk, og deres allsidighet og musikalske erfaring gjør at dette blir en kreativ tilnærming til musikken.
Jeg må innrømme at jeg var skeptisk første gang jeg skulle høre bandet, siden country ikke helt er helt min stil. Men intimkonserten de gjorde på Tre Brør på Voss for en stund siden, overbeviste meg om at det er flere enn Bill Frisell som kunne kombinere country (eller køntri, som jeg foretrekker å kalle det) med improvisert musikk i den beste jazzkllassen.
Jeg kjenner musikerne fra flere av de prosjektene som er nevnt over, og flere av musikerne regner jegg som noen av de beste jazzmusikerne på Vestlandet. Og Aksel Røed og Kåre Opheim kan, uten problemer, plasseres i klassen over de beste i Skandinavia.
Men hva får når jazzmusikere beveger seg inn i «køntri-land»? Det starter fint med Marstranders «Wrangler», en låt som er akkurat passe tilbakelent og slentrende, og passer godt inn i americanaen, med fint pedal steel-spill som er basisen for låta. Og med tungt saksofonspill over fint bass- og trommespill. Denne følges fint opp i Fjoses «Mr. Goomba», og vi forstår hvor vi er på veg. Inn i en verden hvor americanaen går i selskap med jazzen, på en vel så interessant måte som det vi har fått fra for eksempel Bill Frisell, men også med snev av Ry Cooder.
Det er sikkert en rekke amerikanske musikere og band som befinner seg innenfor denne kategorien, men jeg må innrømme at jeg ikke kjenner mange av dem. Derfor synes jeg The Red Barn leverer en «sløy» blanding av stilartene, og når Røed får slippe til med tenorsaksofonsoloer, så trekkes musikken mer i min retning. Men jeg er litt usikker på andre sporet på B-siden, Fjoses «Blue Stream», som for meg blir altfor søtladen. Men det spiller ingen rolle, så lenge resten av låtene er såpass fine.
Med Fjose og Opheim som komp til denne musikken, kan de andre nesten gjøre akkurat hva de vil. For stødigere og mer lyttende komp skal du lete en stund etter. I noen av låtene beveger de seg nærmere americanaen og «køntrien», mens de i andre tilfeller går mer mot jazzuttrykket. Og det er denne variasjonen som gjør denne LP-utgivelsen så bra. Og selvfølgelig har det stor betydning at vi har å gjøre med musikere som er «proffe» og føler seg hjemme både i americanaen (køntrien) og jazzen, slik at alt de spiller blir «strøkent».
Dette er musikk som vil tiltrekke seg både jazzfansen, som helst henger i baren under konsertene, og america (køntri)-folket, som også helst henger i baren under konsertene. Men uansett hvor du henger under konserten, kommer du til å spisse ørene når du hører dette utmerkede bandet. Det er gjennomgående tilbakelent og slentrende, og hele platen virker beroligende på en gammel «skrott», selv om han ikke er noen utpreget bourbon-drikker. «I was so lonely here in my saddle, since my horse died». Men etter å ha hørt The Red Barn, ser jeg adskillig lysere på det ensomme livet på prærien.
Dette er blitt en original plate fra fire norske musikere som lager musikk som er litt typisk for Vestlandet og Bergen. Her har man et sterkt americana (køntri)-miljø, samtidig som jazzscenen er en av de beste i landet. Så denne utgivelsen bør bli en hit i hjembyen.
Yiiihaaaah!
Jan Granlie
Toivo Fjose (double bass, cello, percussion), Mathias Marstrander (guitar, pedal steel guitar, percussion), Kåre Opheim (drums, percussion), Aksel Røed (saxophones)
