Den amerikanske saksofonisten Dave Rempis har de senere årene markert seg sterkt i en rekke, forskjellige, frittgående, konstellasjoner. «Cochonnerie» er hans åttende utgivelse med perkusjonskvartetten, et navn som kan virke litt misvisende, for det er langt fra noe rent perkusjonsensemble vi møter.
Rempis er født i Wellesley, Massachusetts den 24. mars 1975. Han ble interessert i musikk da han var i åtte-årsalderen, gjennom en familievenn som spilte i et lokalt gresk band, og Zoot i Muppet Show.
Vi har hørt hans kraftfulle saksofonspill i selskap med blant andre Paul Lytton, Axel Dörner, Peter Brötzmann, Hamid Drake, Steve Swell, John Tchicai, Roscoe Mitchell, Fred Anderson, Paal Nilssen-Love, Nels Cline, Marshall Allen, Ken Vandermark, Joe McPhee og en rekke andre. Og for dere som kjenner disse navna, så vet dere i hvilken musikalsk retning dette går.
Med seg i kvartetten har han bassisten Ingebrigt Håker Flaten og trommeslagerne Tim Daisy og Frank Rosaly, og vi får tre relativt lange strekk, hvor Rempis trakterer alt-, tenor- og barytonsaksofon. Noe han gjør på en måte som ligger temmelig nært svenske Mats Gustafsson og hans likemenn (hvis de finnes). Han sirkelpuster som om han aldri har gjort noe annet, og de to trommeslagerne har mer enn nok med å holde følge i alle hans krumspring. Og Håker Flaten vet vi hva er god for, så han er det aldri noen fare med.
De tre sporene er aldri kun «tut og kjør». Her føler jeg at, selv om de fire har en egen forkjærlighet for den frittgående improvisasjonsmusikken, de finner hverandre nesten skremmende godt, og de tar de piano når det er bohov for en ørliten pustepause, og «peiser på» når det trengs. På andresporet, «Green and Black» tar de fire det helt ned, og vi får et strålende bevis på at denne gjengen også kan spille vakre ballader. Her er kommunikasjonen nærmest fullkommen, og de avleverer en svenneprøve innenfor balladefaget som står til laud.
Rempis’ saksofonspill er hele veien fascinerende. Og man kan lett høre at han har spilt mye med Ken Vandermark. Håker Flaten kjører på slik vi kjenner han fra blant annet The Thing, og han beviser med dette hvilken eminent bassist han er, både som solist og ensemblemusiker. At man var utstyrt med spesielt store ører på Oppdal (Håker Flatens anested) hvor man er mest kjent for å kjøre «nedoverski», visste jeg ikke, men Håker Flaten må være utstyrt med et par av verdens største. Om ikke i størrelse, så i alle fall i evnen til å lytte på det som skjer rundt og følge de til punkt og prikke.
De to trommeslagerne slåss ikke om oppmerksomheten. De bygger hverandre opp, og sparker framover, så både Rempis og Håker Flaten hele tiden må være på tuppene for at dette skal bli så bra som det faktisk er blitt..
En solid plate plantet i det frie landskapet, fra fire musikere som vet hva de holder på med, og som løfter oss som lyttere opp av stolen og gir oss en solid solar plexus midt i planeten!
Jan Granlie
Dave Rempis (as, ts, bs), Ingebrigt Håker Flaten (b), Tim Daisy (dr), Frank Rosaly (dr)
