I 1966 gjorde The Spontaneous Music Ensemble sin første innspilling, «Challenge» på det lille platemerket Eyemark. På den tiden besto bandet av trommeslager John Stevens, trombonist Paul Rutherford og saksofonist Trevor Watts, som hadde møtt hverandre under militærtjeneste i Tyskland. På deres debutalbum, var den fritt improviserte jazzen det bærende element, men de var også innom komposisjoner gjort av de tre musikerne. Sommeren 1967, var bandet redusert til en duo, med Stevens og saksofonist Evan Parker. De fikk tilbud om å gjøre plate for selskapet Island, men i stedet for å lage en duoplate, inviterte de med trompeteren Kenny Wheeler, gitaristen Derek Bailey og bassisten Dave Holland i studio. Bailey hadde så vidt vært innom bandet tidligere, mens Wheeler hadde vært med på «Challenge», på den tiden var Dave Holland mest kjent som en «ren» jazzmusiker, og ikke like kjent som en «fritt improviserende» bassist. Og han ble heller ikke med i bandet så lenge, for i 1968 ble han hentet over til Sambandsstatene av Miles Davis, da han skulle gjøre «Filles de Kilimanjaro»-platen. Og resten av Holland/Davis-historien kjenner man.
Vi får seks «strekk», hvor alt er fritt improvisert. Og hele veien er det strålende musikk vi får servert. De fem musikerne kommuniserer perfekt, og selv om dette er totalt fritt fra start til mål, føler jeg at mye er i nært slektskap til det man fikk fra Miles Davis de kommende årene. Alle musikerne er helt på plass, og det er spennende å høre både Wheeler og Holland i en denne settinge, hvor de må forholde seg til hverandre på en litt annen måte enn når de forholdee seg til konvensjonell jazz med «planlagte» temaer, noter og skjemaer.
Ingen av disse musikerne var egentlig «tørre bak øra» på den tiden, og sett ut fra at de var unge og ikke altfor erfarne, er musikken imponerende. Parker er ofte den førende solisten, med en tone vi kan gjenkjenne i dag, og som var skremmende frisk og «voksen» allerede den gangen. Bailey var en gitarist som gikk sine egne veier, og her kommer han hele tiden med spennende innspill som får de andre til å tenke. Kenny Wheeler er den som høres mest «erfaren» ut, og er den som ligger nærmest den konvensjonelle jazzen, mens Holland «holder fortet» på overbevisende måte. Vi får ikke så mange solier fra den gode bassisten her, men hele tiden er han på plass med «støttepasninger» og gode innspill. Og bakerst, men egentlig i førersetet hele veien, finner vi den nærmest legendariske trommeslageren John Stevens. På mange måter kan han regnes som en av den britiske freejazzens fedre, noe han solid beviser på denne tidlige innspillingen.
Og selv om den britiske jazzen, på den tiden, var adskillig mer «intelektuell» og som i utgangspunktet lå et godt stykke fra hva man vanligvis fikk av ny jazz fra andre siden av «dammen», så var det et slags slektskap mellom de musikalske tankene disse fire musikerne hadde, som nærmet seg de «nye» ideene fra USA.
Derfor er også «Karyõbin» blitt en klassiker innenfor den fritt improviserte, britske musikken, og en plate alle som følger denne formen for jazzmusikken bør skaffe seg!
Jan Granlie
Kenny Wheeler (tp, flh), Evan Parker (ss), Derek Bailey (g), Dave Holland (b), John Stevens (perc)
