Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner til den danske trommeslageren Thomas Albæk Jakobsen fra før. Det eneste jeg vet, er at han kom med den første platen med sitt FLUX-prosjekt i 2013, og at han har med de samme musikere denne gangen.
Ifølge bandets hjemmeside får FLUX sin inspirasjon fra mer formelle komposisjoner og fri flyt, hvor de musikalske tolkninger som oppstår i overgangen mellom de to elementene er det essensielle. Målet er å invitere publikum med på en kontinuerlig musikalsk reise hvor man kan danne sine egne indre visjoner.
Thomas Albæk Jakobsen sier selv at de angriper strukturen i hver komposisjon, utfordrer og tolker det. I motsetning til forgjengeren, «Ralationships» fra 2013, hvor musikken handlet om Albæk Jakobsens relasjoner til personer, steder og opplevelser, er musikken denne gang basert på øyeblikksbilder fra den lange reisen bandet har vært på siden den forrige utgivelsen. Han inviterer lytteren med på å begi seg ut på en reise gjennom et lydlandskap og danne seg sine egne bilder.
Kanskje ikke den mest originale forklaringen på hvorfor man lager musikk, men i alle fall et utgangspunkt for lytteren, hvis man på død og liv skal ha en bruksanvisning.
En god kamerat av meg spurte en gang, hvorfor man absolutt skulle forklare og gjøre alt så vanskelig rundt et stykke musikk. Å forklare musikken på forhånd, er ofte med på å ødelegge mye av opplevelsen lytteren har ved å være på konsert eller høre en plate.
Derfor går vi ikke mer inn i hva bandlederen vil og ønsker med musikken. Vi hører på den i stedet – med åpne, store ører.
Det starter med den fine «Spirit Soul», hvor musikerne får vist seg godt fram. Saksofonisten Ole Visby har en litt «flat» tone i tenorsaksofonen, men leder godt an i denne låta. Gitaristen Michael Møller Porsberg følger han fint hele veien, uten å gå i veien eller gjøre forsøk på å overta ledelsen. Pianisten Søren Möller spiller fint piano, og bassisten Kenneth Dahl Knudsen har en litt Charlie Haden-aktig tone i instrumentet. Han har en relativt kort tone i hornet, som fungerer i denne sammenhengen. Og bak det hele styrer Thomas Albæk Jakobsen det hele med overlegen kontroll.
Andresporet «Ballad» er som tittelen tilsier, en ballade, hvor jeg synes saksofonen fungerer bedre. Det går svært stille for seg, og hele veien er det vakkert spill over en smukk melodi.
«Departure» er en original og morsom låt, hvor pianoet legger en nesten sirkus-aktig melodi i bunnen for resten av bandet. Herfra utvikler man en fin improvisasjon, hvor man spesielt legger merke til fint bassklarinettspill.
«Muggy Dusk» åpner med bassklarinett, og vi tenker på John Surman, før gitaren kommer inn og kommenterer, og vi får en vakker låt som hele tiden forandrer seg og gir nye synsinntrykk.
«Para-Jive» er ingen jive, men en fin, litt orientalsk melodi med innslag av dansk landskap, særlig i pianosoloen, mens «Bricks», får noe rocka over seg, mest på grunn av lyden i gitaren, og vi får en fin solo på rhodes fra Søren Möller.
Så lander de med «Scenery», en vakker ballade, hvor vi spesielt legger merke til bassklarinettspillet og pianoet, og «Long Johns», en seig ballade, som jeg ikke synes hverken har munn eller hale. Det blir rett og slett for mye «svevestøv» til at jeg skal kunne like den.
Men «Vayager» er, med et par skjønnhetsfeil, blitt en mer enn hørverdig plate. Ikke veldig nyskapende, men helt ok å lytte til.
Jan Granlie
Ole Visby (ts, cl, bcl), Michael Møller Porsberg (g), Søren Möller (p, rhodes), Kenneth Dahl Knudsen (b), Thomas Albæk Jakobsen (dr, perc, elec)
