Så surrer en ny og utmerket innspilling med moderne, europeisk freejazz på spilleren. Denne gangen er det saksofonisten Thomas Borgmann, bassisten Jan Roder og trommeslageren Willi Kellers som har hatt et kreativt møte i SAE Studio i Berlin. Datoen er 16. mai 2019, og vi får tre relativt lange «strekk» i den gode freejazz-ånden, med Borgmans «The Other Morning In The Park», før vi får det andre strekket, Willi Kellers «Broadway Birdy» som fordeler seg over to deler, som fades ut på slutten av side A og fades inn i åpningen av side B, så vi regner det som en låt, før de avrunder med Jan Roders «Catham Bellbird».
Thomas Borgmann kommer fra Münster i Tyskland, og har holdt det gående siden tidlig 80-tall, hovedsakelig i Berlin Art Ensemble, men også med en rekke andre, mer eller mindre permanente ensembler. Bassisten Jan Roder er det mange som kjenner fra blant annet Die Enttränungung og Alexander von Schlippenbachs mesterverk «Monk’s Casino», hvor de på konserter og plater, gjorde alle Monk-komposisjonene i løpet av en konsert (pluss på den utsøkte trippel-utgivelsen «Monk’s Casino» som kom på Intakt Records i 2005). Trommeslageren Willi Kellers kommer også fra Münster. Han har jobbet mye med teater flere steder i Tyskland og i Wien. Og han har spilt med en rekke fremstående «frittgående» musikere opp gjennom årene, så som Frank Wright, Peter Brötzmann, Harry Miller, Willem Breuker, Fred Frith, Barre Phillips, Borah Bergmann og mange andre.
På deres felles prosjekt «Keys & Screws Some More Jazz», får vi tett og fin kommunikasjon mellom de tre, hvor man skulle tro at de aldri hadde gjort noe annet enn å spille sammen. Borgmann er en saksofonist som har det melodiske inne, og som lager fine melodier ut fra de løst sammensatte «ideene», og blir dermed også den viktigste stemmen i trioen. Han spiller sopran- og tenorsaksofon, og begge instrumentene trakterer han med like stor overbevisning. Hans tone i sopransaksofonen kan kanskje sammenlignes litt med Steve Lacys, og tenorlyden er tidvis relativt «lys», men noen ganger «graver» han dypt ned i registeret og får nesten en slags Coltrane-lyd i tenoren som hele veien er kreativ og fin. Roder er den fødte bassist i et slikt prosjekt. Han er hele tiden «på plass» med innspark og gode kommentarer, og Kellers er den som med stoisk ro, sparker de to andre framover med utmerkede innspill. Energien ligger et sted i nærheten av Paal Nilssen-Love og hans likemann (hvis de finnes), men han er mye mer neddempet enn Stavanger-trommeslageren som regel er. Men ikke uten at han virkelig er med på å styre hva de to andre holder på med.
Dette er blitt en plate i det friere landskapet, som hele veien har en «brodd» og en energi som ikke umiddelbart kommer så godt fram, siden de, stort sett, holder seg innenfor det kontrollerte. Dette er trioens egen versjon av moderne jazz og improvisasjon, og en versjon av denne formen for jazz jeg virkelig setter pris på.
Det er noe med intensiteten, det kreative og samspillet i trioen som gjør dette til en nydelig plate. Det er tydelig at de tre kjenner hverandre godt på forhånd, og såpass godt at det ikke er noen grunn for å ha lange forberedelser og kollokviegrupper om hva de skulle spille før de gikk i studio. Dette er herlig jazz som åpner opp de fleste sanser, og som man bør få muligheten til å høre på konsert en gang.
Jan Granlie
Thomas Borgmann (ss, ts, toy-mel), Jan Roder (b), Willi Kellers (dr, steeldr, perc)
