Den norske trommeslageren Thomas Strønen, har man hørt i mange år, både på konsert og på mange av de mer enn 70 albumene han har medvirket på. Han var student på den såkalte «Jazzlinja» i Trondheim fra 1995 til 1999, og har etter studiene vært en av de mest aktive, norske trommeslagerne innenfor den mer «ettertenksomme», norske jazzen. Han har spilt med de fleste, så som, Arve Henriksen, Eivind Aarset, Nils Petter Molvær, Tore Brunborg, Morten Qvenild, Ingebrigt Håker Flaten, Sidsel Endresen, Bugge Wesseltoft med flere av de mest aktuelle norske utøverne, pluss Maria Kannegaard Trio, som for kort tid siden «dro hjem» en Spellemannspris (norsk Grammy) for deres utsøkte plate «Sand i en vik» på Jazzland, pluss internasjonale navn som Bobo Stenson, John Taylor, Iain Ballamy i Food, Christian Fennesz, Tomasz Stanko, Koichi Makigami, Ernst Reijseger med flere.
Ayumi Tanaka er en japansk pianist og komponist som for tiden bor i Norge. Hun leder Ayumi Tanaka Trio som debuterte i 2016 med albumet «Memento», og senere samme år ga hun ut sitt andre album «3 pianoes». I 2018 ble hun en del av Thomas Strønens ensemble, «Time is a Blind Guide» sammen med Strønen, fiolinisten Håkon Aase, Lucy Railton og Ole Morten Vågan, og senere i år er det nye albumet med hennes trio ventet. Tanaka spiller med flere forskjellige konstellasjoner internasjonalt, inkludert hjemlandet Japan, India, Tyskland, Norden, USA og Brasil. Hun har bachelor- og mastergrader i jazz og improvisasjon fra Norges Musikkhøgskole, og hun begynte å studere ved Yamaha Music School da hun var 3 år gammel og vant førsteprisen i Yamaha Junior Electone Competition da hun var femten.
Klarinettisten og saksofonisten Marthe Lea er det nyeste tilskuddet til det nye prosjektet til Thomas Strønen. Hun er, så vidt jeg vet, også utdannet ved Musikkhøgskolen i Oslo, og har vært å høre på plater og i band med Lilja, Andreas Røysum Ensemble, Yügen og Vilhelm Bromanders Initiativ. Om kort tid kommer også en plate hvor hun spiller i trio med den tyske trompeteren Axel Dörner og den danske vokalisten Birgitte Lyregaard.
Dette er det foreløpige siste prosjektet til Strønen, hvor alle de 10 komposisjonene er laget av de tre i fellesskap. Innspillingen er gjort allerede i august 2018 i Auditorio Stelio Molo Rst i Lugani i Italia. Og det begynner stille og fredelig med Tanakas piano i tett sameksistens med Strønens trommer. Dette er tittelsporet «Bayou», og når Lea kommer inn på vokal, er vi godt inne i den norske folkemelodien «Byssan, byssan båne». Jeg ble svært overrasket da jeg hørte Leas vokal, for det er jo saksofonist hun er. Men hun synger denne voggesangen like godt som noen annen som har fremført denne fine folkemelodien tidligere, og med Tanakas nydelige pianospill over Strønens ledige trommespill, blir dette en nesten himmelsk åpning på platen. Nydelig!
Deretter får vi «Pasha», med Strønens typisk, lekene trommer i starten, hvor han legger føringer for utviklingen av melodien. Og det er han som har føringen gjennom låten, kun med noen få innspill fra Tanaka. Men etter hvert kommer Tanaka mer og mer med, og vi får en ettertenksom improvisasjon som nesten er overjordisk i sin stil og fremføring.
Så fortsetter de med «Duryea» hvor det melankolske pianospillet tar føringen. Men her kommer også Lea inn på klarinett, og nå beveger musikken seg i en litt annen og mer eksperimentell retning. Men vi snakker overjhodet ikke om freejazz. Her er det kollektiv improvisasjon av høy klasse, hvor kommunikasjonen mellom Tanaka og Lea er stroartet.
Og slik fortsetter det, med den neddempede og vakre «Nahla», med usigelig vakkert pianospill, «Varsha», hvor Lea virkelig beviser hvilken strålende klarinettist hun er, og særlig vakrere klarinettspill enn dette tror jeg ikke det er mulig å oppdage. Og med Strønens «løse» og ytterst lydhøre trommekommentarer blir dette en perle. Så får vi «Eyre» med mer vakkert klarinettspill i starten, som nesten beveger seg mot det klassiske og «Dwyn», som er en svært stillegående og mediterende sak, før vi får «Bayou II», for de som ikke sovnet av forsteversjonen, kanskje. Men her skal ingen sove. Her skal det nytes! Og særlig vakrere enn dette kan nok ikke den norske voggesangen gjøres, både på grunn av Leas fine sang og klarinettspill, Tanakas neddempede og fine pianospill og Strønens lette cymbalspill. Så går de «inn for landing» med «Como», som får oss til å lukke øynene og nyte den neddempede kommunikasjonen mellom Tanakas meditative pianospill og Leas klarinett som nærmer seg mer og mer Tony Scott, før de nærmest bærer oss i seng med «Chantara», hvor Lea nærmest nynner oss i søvn.
Det er interessant å høre en japansk pianist som Tanaka, «ta til seg» den nyere, norske spillemåten på den måten hun gjør på denne innspillingen. Det er mulig hun har hatt undervisning på Musikkhøgskolen av salige Misha Alperin, eller i alle fall noen som har lært av Alperin, for på denne platen synes jeg hun tar til seg mange av de gode tingene Alperin snakket om når han snakket om sin form for musikk. Hun har hun et internasjonalt tilsnitt i måten hun spiller på, og innimellom kan man også få øye på hennes hjemlands toner. Og Marthe Lea vokser stadig som klarinettist (og saksofonist) hver gang jeg hører henne. Og på denne innspillingen overgår hun nesten seg selv – og hvilken vokalist er det som er skjult i denne kroppen? Og bak det hele styrer Thomas Strønen det meste med utsøkt trommespill, hvor skarptrommen nesten ikke er i bruk, men hvor de mørkere elementene får boltre seg sammen med utstrakt og nydelig cymbalspill.
«Bayou» er rett og slett blitt en nydelig plate med en trio som tydeligvis trives godt sammen, og som med denne innspillingen har laget en av de mest følsomme og vakre ECM-innspillingene jeg har hørt på svært lang tid. Og jeg gleder meg til å høre denne trioen i levende live.
Jan Granlie
Marthe Lea (cl, v, perc), Ayumi Tanaka (p), Thomas Strønen (dr, perc)
