Så følger en trio med musikere, vi med skam å melde, må innrømme at vi ikke kjenner fra før. Trioen Threadbare, består av bassklarinettisten Jason Stein, gitaristen Ben Cruz og trommeslageren Emerson Hunton. Men for den som virkelig er inne i denne musikken, er de tre sikkert kjente navn.
Men noen opplysninger har vi klart å skaffe til veie. Jason Stein er en Chicago-basert bassklarinettist, som har vært med på flere plater både på selskapet Northern Spy og Clean Feed. I hjembyen blir han regnet som en av de ledende bassklarinettister nå om dagen, og er stadig å observere på freejazz-jam sessioner på byens friere jazzklubber, samtidig som han har sin egen kvartett og spiller i trioen Locksmith Isidore.
Gitaristen Ben Cruz, kommer også fra Chicago. Han startet å spille gitar da han var 12 år, og studerte med Vic Juris i New York. Han har spilt med musikere som Gerald Clayton, Phil Markowitz, Billy Childs, Vijay Iyer, Anat Cohen med flere og må vel nærmest regnes som en musikalsk kameleon, når man ser hvem har tidligere har spilt med, og hvordan han spiller her.
Trommeslageren Emerson Hunton holder også til i Chicago, men kommer opprinnelig fra Minneapolis. Han studerte med Billy Hart, og har spilt med musikere som Ingrid Jensen, Gerald Clayton, Jonathan Blake, Dave Douglas med flere.
Og sammen er dette en trio som beveger seg fint innenfor den friere improvisasjonsmusikken, som har klare røtter i 60-tallets eksperimentelle og nyskapende jazz, men hvor de har tatt med seg røttene inn i 2000-tallet, og lager sin egen musikk, som både er nyskapende og spennende.
Innspillingen er gjort i Electrical Audio i Chicago den 24. februar 2019, og det er mye som tyder på at de tre musikerne har snakket mye om hva de ville fremføre, før de satte i gang «båndet». For selv om dette er relativt frittgående, så har de klare, felles ideer om hvor de vil med musikken.
Jeg føler av Steins bassklarinettspill kan kobles opp mot mye av det vi hørte Eric Dolphy gjorde, særlig synes jeg det kommer godt fram i førstesporet, «And When Circumstances Arise», som er skrevet av Cruz. Dette er en «60-talls-låt» hvor de tre virkelig tar inspirasjonen med seg inn i 2000-tallet. Vi får spennende og råtøft gitarspill under bassklarinetten, og med denne åpningen kan vi nesten ikke vente på resten.
Andresporet, «Threadbare II», er en stillegående ballade, mens «70 Degrees and Counting Down», nærmer seg det litt seige og rockete landskapet, men både gitar- og trommespill som kunne vært underlag for, for eksempel Neil Young på en av platene med Crazy Horse, mens «24 Mesh Veils» er en «lek» i hovedsak mellom bassklarinetten og gitaren, med trommene i fri utfoldelse i bakgrunnen. Dette er en låt trommeslageren har laget, men det er de to andre musikerne som er i front. Også her kommer Dolphy dukkende opp i bakhodet, samtidig som man også kan fornemme noe av John Surmans fine bassklarinettspill. Og gitarspillet på denne låta, minner mye en kombinasjon av Mary Halvorson og Mark Ribot. Fint!
Så følger «Funny Thing Is» av Cruz, hvor Cruz må ha tatt utgangspunkt i noe Ornette Coleman har gjort. Hans bassklarinettspill her er strålende, og fremstår som en kontrast til gitarspiullet, mens trommeslageren pusher bassklarinetten til å yte sitt beste og mest energiske, før vi får «Threadbare», av Hunton, som er den mest trommebaserte låten på platen, uten at det blir evinnelige, lange trommesoloer, men i stedet en slags ballade, igjen innenfor Halvorsons musikalske landskap.
Så følger tittelsporet «Silver Dollar», hvor de virkelig finner fram «rockefoten», og da snakker vi den tunge. Dette er en riffbasert, tung sak, hvor Neil Youngs «plagede» stemme er det eneste som mangler på toppen. Men bassklarinetten gjør sin del av jobben, og innimellom går tenkene til saksofonisten Mats Gustafsson i dette spillet, selv om han, svært sjelden, er å høre på bassklarinett. Men det er noe med energien som er familiært med «uhyret fra Umeå», før de avslutter med «Untitled» (de gikk vel tom for gode låt-titler, for de er gode på akkurat det i denne trioen). Denne er laget av Cruz og Hunton, og er en stille ballade, med glitrende gitarspill, som avrunder denne platen på en stille og deilig måte.
Dette er blitt en strålende plate fra en ytterst spennende trio av relativt frittgående musikere. Det virker nesten som både Cruz og Hunton føler at de endelig kan få spille den musikken de virkelig elsker, og Stein visste nok godt hva han gjorde da han tok med seg disse to i studio for å lage denne platen. For de opptrer nesten som trillinger i måten de kommuniserer og lager musikken. Låtene er varierte og innbyr til mye frittgående improvisasjon, og de tre musikerne leverer strålende spill hele veien.
Anbefales!
Jan Granlie
Jason Stein (bcl), Ben Cruz (g), Emerson Hunton (dr)
