Det dukker stadig opp spennende musikk fra det italienske selskapet Rudi Records. Nå kan man ikke påstå at all musikk som kommer fra Italia er like spennende, men Rudi Records har klart å samle noe av det mest spennende fra landet under sin paraply. Og her kommer mdet sannelig enda en spennende plate fra selskapet.
Bandet Nexus er et av Italias lengstlevende musikalske institusjoner. De har holdt det gående med forskjellig besetning gjennom snart 40 år. Hele tiden har bandet hatt de samme lederne, saksofonisten Daniele Cavallanti og trommeslageren Tiziano Tonini, og opp gjennom årene har de stått på sitt når det gjelder hva slags musikk de gjerne vil holde på med. Her har tradisjonene til den afroamerikanske musikken stått i sentrum, de har hele tiden vært opptatt av blues, integrert med forskjellige musikalske språk. Men hele tiden har jazzhistorien stått i front, og når man hører bandet, kan man like gjerne få følelsen av musikk fra jazzens barndom som det nyeste nye, godt blandet i en herlig lapskaus.
«Experience Nexus!» er deres tiende innspilling, og i den forbindelse har de invitert inn de ledende frijazzmusikerne i Italia, uten at hensikten var å «ta helt av» og gi musikerne frie tøyler, men at man ville blande generasjoner og se hva som ville komme ut av det.
Derfor finner vi «yngre» musikere som trompeteren Gabriele Mitelli og vibrafonisten Pasqualle Mirra. Mens resten av musikerne kjenner de to sjefene ut og inn, og vet hvor de vil musikalsk.
Vi får seks låter, hvorav den ene, «Piece for John Carter» er delt inn i tre deler, og hele veien er det den litt dystre frijazzen som råder grunnen. Men uten at platen blir depressiv eller uten spenning. Vi møter musikere som stråler, ledet med hård hånd av saksofonisten Daniele Cavallanti. Med seg har han saksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Frencesco Chiapperini, trompeteren Gabrielle Mitelli, fiolinisten Emanuelle Parrini, vibrafonisten Paquale Mirra, bassisten Silvia Bolognesi, og bak det hele regjerer Tiziano Tonini over trommer, perkusjon og gonger.
Og resultatet ligger et godt stykke fra det vi er vant til å høre på hjemmebane her i Norden. Det er usedvanlig dyktige musikere, som spiller frijazz litt annerledes enn her oppe i nord. Mye av musikken kan nesten høres ut som en oppdatert utgave av Charles Mingus, men med en del friere passasjer, som i «Nexus Falls», hvor fiolinisten Emanuelle Parrini får slippe til for fullt. Og «Piece for John Carter», tror jeg salige Carter (24. september 1929 – 31 mars 1991) ville ha likt hadde han fått mulighet til å høre den. Jeg tror også like salige John Gilmore fra blant annet Sun Ra (28. september 1931 – 20. august 1995) ville likt den relativt frie låten «John Gilmore & the Pyramids».
Og da de avslutter med «Morocco ’73, a Berber blues», så tar de oss med på en reise inn på et marked i Marokko, hvor fløyter og vibrafon leder oss gjennom de trange gatene og ut på markedsplassen, og det er bare å kaste seg med på festen. For dette er en fest fra start til mål. Det er varmt, det er svett og det er italiensk frijazz på sitt beste. La denne gjengen holde på i minst 20 innspillinger mer, og gjerne 40 år til.
Jan Granlie
Daniele Cavallanti (ts, fl), Frencesco Chiapperini (as, bcl, fl), Gabriele Mitelli (tp, pocket-tp), Emanuele Parrini (vio), Pasquale Mirra (vib), Silvia Bolognesi (b), Tiziano Tononi (dr, perc, gong)
