Den svenske trompeteren og kornettisten, Tobias Wiklund, er en musiker som trives i de fleste jazzsammenhenger. Han er bosatt i København, og omgås her med musikere fra de fleste leire. Men aller helst elsker han Louis Armstrong og den musikken han og hans samtid spilte.
«Where The Spirits Eat» er hans debut som bandleder på plate, og hans tilknytning til Armstrongs musikk, pluss nyere former, går fint i hop på denne platen.
Med seg har han pianisten Simon Toldam, bassisten Lasse Mørck og trommeslageren Daniel Fredriksson, og vi får 12 komposisjoner, som alle er laget av Wiklund.
Hele veien gjennom, er dette solid håndverk fra fire musikere som, selv om de flere av dem ikke akkurat til daglig går tilbake til 20- og 30-tallet i sin musikkutfoldelse, lager en plate som tar den tidvis antikvariske musikken inn i vår tid, uten at det blir noen form for revival eller en slags coverplate av det Armstrong og hans kolleger holdt på med.
Tobias Wiklund er en strålende kornettist, som har hele jazzhistorien inne, og som med glimrende teknikk og forståelse av historien, tar oss med inn i et nytt jazzlandskap, som er fascinerende og fint. Man kan høre på noen av låtene at Wiklund har spilt mye med trommeslageren Snorre Kirk, låter som like like gjerne kunne vært spilt av Kirks band. Særlig blir dette påfallende der hvor Danielsson legger seg på det distinkte trommespillet, som Kirk er så kjent for. Samtidig finner vi jo også bassist Lasse Mørck i bandet til Kirk, så kompet blir ofte relativt likt.
Men de store forskjellene synes jeg kommer best fram i spillet til Wiklund og, ikke minst, Simon Toldams pianospill. Vanligvis hører vi han i helt andre jazzikalske sammenhenger enn dette, man han klarer på utmerket måte å trekke sine musikalske erfaringer inn i denne musikken og gjøre den original. Han og Søren Kjærgaard må være to av de mest kreative pianister danskene har klart å avle opp de senere årene, og Toldams spill er både moderne, nordisk, samtidig som han har historien inne, og briljerer stort både når han spiller «moderne» og når han holder seg til tradisjonen.
Og over det hele troner Wiklund med et spill som på mange måter kan sammenlignes med det man får fra landsmannen Magnus Bro, særlig på Bros nyeste plate, «Rules». Han har stålkontroll på spillet og hans improvisasjoner er kreative og fine. Og om Armstrong hadde vært født ca. 75 år senere enn han ble, så kan det godt hende at det var slik han hadde spilt. Eller er rett og slett Wiklund en reinkarnert Satchmo?
Dette er blitt en fin plate, både for de som foretrekker den tradisjonelle jazzen og arven etter Louis Armstrong og «kretsen omkring ham», og det er blitt en øyeåpner og en spennende og fascinerende innspilling også for de som helst foretrekker de nyere formene for jazz.
Jan Granlie
Tobias Wiklund (cor), Simon Toldam (p), Lasse Mørck (b), Daniel Fredriksson (dr)
